hits

Små biter med leverpostei

I lyset fra kjøkkenlampa tenker jeg på livet
Mens jeg smører tykt på en leverposteiskive
Deler skiva opp i små rutede brikker
Og jeg kjenner at det lett i hjertet stikker

Drømmer meg bort i hans lykkelige latter
Hans daglige søken etter nye matboksskatter
Ser den boblende gleden når han matboksen får
Med de hjertevarme rutene, påsmurt i går
En boks merket med  adresse, nummer og navn
En oransje hund, perfekt i hans vesle favn

I mange måneder har jeg stått og smurt
Mens jeg har filosofert og lurt
Tenkt på stort og smått og lite
Og aldri helt ha kunnet vite
Hvordan vil måltidet egentlig bli?
Hva vil tantene gjøre og si?
Må han selv spise sine små skiver?
Mens de andre barna hyler og river?
Vil han bli matet og strøket mykt på armen?
Mens han får sitte på fanget, den trygge varmen?
Og hva med meg, hvor er nå jeg nå jeg,
når de lukker hunden opp for deg?

I lyset fra kjøkkenlampa har jeg tenkt så mye
På alle disse oppgavene -de helt nye:
Smøre biter i små, fine ruter
Knyte sko med bitte små knuter
Trøste når jeg egentlig vil le
Bysse i søvn når du aller helst vil se
Være streng mens jeg skjuler et smil
Lage motorlyder når vi passerer en bil
Fortelle hva alle ting heter:
"Se! Der er en bondegård og der er en seter"
Stryke et varmt, vått kinn midt på natten
Rolig synge "so ro, vesle skatten"

Jeg har smurt skiver med leverpostei, ost og salami
Mens tiden har tikket sakte forbi
Og plutselig kommer det snart en kveld
Hvor du vil smøre skriva selv
Hvor du vil ha egg og kaviar, ikke postei
-Og tjue kroner til kantina, er du grei
Hvor det er fotball,  lekser og venner
Hvor du er skitten etter trening og mangler to tenner
Hvor jeg må hente, kjøre og heie
Og trøste og si "dette vil du greie"
Og det blir jenter, cuper og turer
Mens jeg sitter hjemme og lurer

På hvor det ble av tiden hvor jeg sto
Og smurte tykt på en skive, gjerne to
På kjøkkenet og lurte så på
Hvordan du ville reagere når du så
En oransje matboks med en hund
Om det vil gjøre deg glad for en stund
Og små biter med leverpostei
Skjært opp med omtanke for deg

På kjøkkenet har jeg lurt så på
om du forstår hva du betyr for meg nå
For det eneste jeg egentlig vil
Er at det skal komme tusen dager til
Hvor jeg kan smøre og skjære små biter
Mens jeg tenker på gutten min som sitter
Rundt bordet med de andre små
Mens jeg tenker på alt vi har nå

 

En litt annerledes yogatime

I går bestemte jeg meg for å hive meg med en yogatime på treningssenteret hvor Fredrik trener, da han og Marie lå og sov. Jeg meldte meg derfor på og spaserte de få meterne bort, litt spent på hvordan dette skulle gå. Jeg fikk registrert meg, utlevert nøkkel og garderobeskap, og gikk deretter opp for å vente på at timen skulle starte. Instruktøren var ei ung søt jente, og jeg gikk bort til henne like før vi skulle i gang, slik at hun visste at det var en ikke-ungarsk person med i timen. 

Det var helt greit, sa hun, og hun skulle komme og forklare meg hvis det var noe jeg ikke skjønte. Ellers var det bare å gjøre det hun og de andre gjorde. Greit nok, og jeg gjorde meg klar for min første yogatime på ungarsk. Siden jeg snakket med instruktøren, var salen blitt helt full, slik at jeg måtte finne plass foran alle de andre. De hadde derfor gode muligheter for å følge med på hva nykommeren dreiv med... Vi startet med noen enkle øvelser som jeg skjønte bare ved å se på hva hun gjorde, men etterhvert ble det litt mer avansert. 

På grunn av plasseringen min i rommet, var det ikke alltid så lett å se hva instruktøren gjorde, slik at hun kom bort for å rette litt på en av positurene mine. Hun snakket lavt og rolig, slik at det bare var meg som hørte det, da hun sa at jeg måtte prøve å få håndflatene mine til å møtes bak ryggen. Jeg gjorde som hun sa og syntes jeg fikk det veldig bra til, og hun fortsatte derfor turen bakover i rommet. I det hun passerer ryggen min brøler hun ut så alle snur seg "OH MY GOOOOOD!!!"

Jeg er da hundre prosent sikker på at ryggraden min stikker ut av ryggen min, eller at armene har falt av kroppen, og blir både skremt og forstørret. At jeg er i livsfare er jeg hvertfall helt sikker på. De andre lurer også på hva i alle dager jeg driver med, og alles oppmerksomhet blir rettet fremover i salen.

Det som jeg trodde var en alvorlig og grusom feil var heldigvis noe mye mindre farlig. Jeg har lært å lage en ny type flette, og instruktøren syntes den var helt fantastisk flott, derav det ekstremt høylytte utbruddet. Bortsett fra det gikk timen ganske så fint, og jeg er klar for en pilatestime med Marie i ettermiddag. Blir spennende å se hva den timen kan tilby av overraskelser....

En trang flytur

I dag var jeg oppe veldig tidlig for å rekke flyet til Budapest med avgang 0740. Jeg beregnet ganske god tid, fordi når jeg kommer på flyplassen er det én ting jeg alltid gleder meg veldig til og som jeg bruker litt ekstra tid på, nemlig bytte av sete. Kall meg gjerne barnslig eller litt ensporet, men jeg liker ikke å bli tildelt et sete. Jeg vil velge et selv. Da føler jeg på en måte at jeg er ansvarlig for min egen skjebne, og at det er jeg som har valgt de jeg sitter med. De gangene jeg har blitt tildelt et sete og havnet med uheldige folk (hylende babyer osv.), har jeg vært så sinna på meg selv for at jeg ikke har bestemt selv, slik at jeg nå alltid velger sete selv. Litt spesielt, men ok!

Jeg kom hvertfall til Gardemoen i god tid, og scrollet flere ganger igjennom de ledige setene på flyet, før jeg gjorde mitt valg. Fornøyd og sykt spent gikk jeg gjennom taxfree-butikken og til gaten. Jeg håper alltid å havne ved siden av eksotiske og spennende folk, og i køen står jeg og filosoferer over hvem jeg kan risikere å havne ved siden av. 

Jeg kom ombord i flyet blant de siste, og flyet var derfor nesten fullt. Jeg gikk forbi seterad på seterad med spennende mennesker, og jeg gledet meg mer og mer til å se mine nye flyvenner. Jeg hadde valgt sete nesten bakerst i flyet, helt ytterst, slik at jeg kunne gå litt frem og tilbake om nakken ble vond. Når jeg endelig kom frem til setet mitt ble jeg møtt av to enorme Øst-Europeiske menn. De så ut som to digre bodybuildere, og de tok opp minst halvannet sete hver. 

Det ble en relativ trang flytur, og det var for eksempel ikke sjans å ha armlenet mot midtsetet nede. Jeg ble derfor sittende som det skjeve tårnet i Pisa, og nakken fikk kjørt seg godt på de litt over to timene vi satt der. Øst-Europeeren nærmest meg ble også presset over i mitt sete, slik at vi satt og beinflørtet gjennom hele flyturen, mer eller mindre ufrivillig. 

Sånn går det når man velger flysete selv, og jeg kommer kanskje til å beholde det setet flyselskapet gir meg neste gang. Kanskje jeg får mer boltringsplass da? Ikke noe gærent med mannfolka jeg havnet med, men jeg liker å ha hele setet for meg selv. 

PS: Telefonen min er på service hos Lefdal, og jeg har fått utdelt en skikkelig dritt-telefon så lenge. Derfor har det blitt lite "ekte" bilder de siste innleggene. Har kjøpt kamera her i Budapest i dag, så gleder meg til å prøve ut det de neste dagene. Jeg synes det er dødsgøy å tegne, og selv om det kanskje ikke er like gøy for dere som for meg, så koser jeg meg veldig med det! 

En liten terrorist i senga!

Akkurat nå befinner jeg meg på Gardemoen, på hotellrommet jeg har booket for natten. I morgen skal jeg på "helsetur" til Budapest hvor min bror, Fredrik bor. Flyet går så tidlig at jeg ikke hadde rukket det med første tog fra Tønsberg, så da får det bli en hotellnatt. Jeg blir borte frem til fredag, og målet er at jeg bare skal fokusere på meg selv og de tingene som gjør meg godt. Derfor blir det hyppige besøk på varme bad, på treningsstudioet til Fredrik, og morgenløping på Magitøya i flotte omgivelser. Hjemme er både Halvard og Ivar igjen, og jeg er lei meg for at jeg må dra vekk fra dem for å (kanskje) få min egen hverdag til å gå rundt. Jeg sitter derfor nå og tenker på dem, og på hvor mye jeg kommer til å savne de nattlige eventyrene våre...

Ivar har sovet på eget rom i en lengre periode nå, men de aller fleste nettene våkner vi (les jeg) av at han er våken, og han får dermed komme ned å sove med oss. Jeg tenkte å vise hvordan en typisk natt i familien Gran/Anholt utarter seg.

En gang mellom midnatt og morgengry begynner babycallen å romstere. Jeg våkner cirka tre sekunder før lyden kommer ut i soverommet, og blir varm i hjertet av tanken på at Ivar skal komme for å kose litt. Halvard sover tungt, og siden jeg ikke kan hente Ivar selv, må jeg få han til å gjøre det. 

Når Halvard kommer opp på rommet til Ivar står han som regel alt klar i senga, med et mål for øye; terrorisere mora si... Det som jeg gang på gang ser for meg at skal bli verdens hyggeligeste mor- og sønn-stund, blir oftest et aldri så lite mareritt. Ivars favoritthobby er nemlig å lugge, bite, klore og slå meg, gjerne kombinert med å dra av meg dyna, dytte meg ut mot kanten av senga, og sparke meg i hodet. Halvard får ligge helt i fred og ro, og våkner bare de gangene jeg er på mitt mest oppgitte. På dette stadiet lurer jeg oftest på om jeg kan ha mer hår igjen på hodet... Da har gjerne dette pågått noen timer, og jeg begynner å bli ganske lei. Ivar er derimot lys våken, og hver gang han legger seg ned og ruller seg mot kroppen min trekker jeg et lettelsens sukk -endelig skal vi sove. Tror ikke det!! Han tar seg en 5-6 sekunders timeout for å lade kreftene, og så er det i gang igjen, og igjen, og igjen.

Etter 3-4 timer med kjemping blir han omsider sliten og sovner snorkende tett inntil meg. Da har jeg det så bra noe menneske kan ha det, og de to timene med morgenkos er alltid verdt de mange timene med krangling.

Kommer nok til å savne både krangling og kos de neste dagene, selv om det nok helt sikkert er bra for meg og nakken å sove hele netter uforstyrret. Gleder meg allerede til fredag!

 

Namaste og god lørdag!

En så klein historie at den faktisk må deles

Ok, som overskriften tilsier skal jeg fortelle om en ganske pinlig affære som skjedde forrige søndag. Den er egentlig såpass klein at jeg kvier meg for å dele den, men samtidig er det en så vanlig og egentlig ufarlig situasjon at den bør deles og kanskje normaliseres. Tipper og håper flere har opplevd dette... 

Forrige helg feiret jeg min 30-årsdag, og kusina mi, Birgitte, var kommet hele veien fra Stavanger for å delta på festlighetene. Hun skulle dra hjem på søndag, så når jeg våknet relativt tidlig søndag morgen ville jeg gjerne møte henne litt til før hun dro. Jeg så også at det var yoga klokken 11, og tenkte at det var fint å kombinere henne og trening for en optimal start på dagen. Birgitte er sporty som vanlig og heiv seg rundt og med. 

Denne søndagen var det en seks-syv stykker som var med i timen, og en god blanding av menn og damer. Jeg har holdt på med yoga en måneds tid nå, og gledet meg veldig til å vise Birgitte hva det gikk ut på. Etter en lengre seanse med sang og pusting var det tid for å begynne med øvelsene, og jeg kunne nå ENDELIG vise Birgitte alt jeg hadde lært. 

Jeg la meg på ryggen og prøvde å lage en så høy og elegant plog som bare mulig, og strakte meg så langt opp mot taket som den vesle kroppen min tillater, da det fatale skjedde. 

Det kom en prumpelyd så høy og lang at jeg nok aldri har hørt maken. Det gjallet seriøst i veggene i det hundre prosent stille rommet, og ALLE må ha fått det med seg. Jeg tenkte at jeg bare skulle late som ingenting, men det var litt vanskelig når lyden aldri tok slutt. Jeg er sikker på at det varte i minst fem sekunder, og de fem sekundene føltes ut som måneder der jeg lå med rumpa og beina i været. 

For å oppklare situasjonen; jeg feis faktisk ikke, men det er ikke alt som er helt som før under navlestedet etter fødselen, og jeg får stadig nye erfaringer rundt dette... Jeg tror ikke Birgitte kommer til å ville være med meg på yoga igjen, og jeg er alltid litt redd når jeg skal ta plogen nå...

Takk for selskapet, Birgitte!

 

For dere som lurer: jeg har tegnet i det proffe programmet "paint"!

Prøve- og feile-liste

De siste dagene har jeg forsøkt å finne ut hvilke ting jeg kan gjøre for å bli bedre i nakken og i tankene, og planen er egentlig å teste ut det meste på lista. Hvis det ikke går har jeg i alle fall prøvd, og jeg blir sannsynligvis ikke dårligere enn jeg allerede er. En av de få gangene jeg ikke har vondt er når jeg trener, så første moment på prøve/feile-lista er derfor trening.

Dagen i dag ble derfor startet med frokost og kaffe, etterfulgt av en løpetur i skogen. Dette er også planen for de neste dagene, -starte dagen med mosjon. Løping har vært den idretten jeg har drevet aller mest med de siste ti årene, og akkurat nå er det litt urealistisk å legge opp treninga for å nå nye personlige rekorder. Derfor har jeg bestemt at det er enkelte ting jeg må gjøre annerledes nå, og den viktigste tingen er kanskje å legge bort min faste følgesvenn på trening; pulsklokka.
 


Rekreasjon i skogen


Når jeg løper er jeg er ikke spesielt opptatt av distanse, men er til gjengjeld ekstremt opptatt av varighet. Et viktig prinsipp har for meg vært at en løpeøkt må være på minst tre kvarter for å ha noen effekt, og slik tilstanden min er nå vil det være dumt å jage etter dette. Jeg har også alltid ment at pulsklokka har vært en fin kompis på trening, både fordi jeg har noe konkret å følge med på og fordi jeg får tilbakemelding på hvordan jeg trener. Nå ville dette heller vært et ytterligere stressmoment, fordi jeg hele tiden ville hatt i bakhodet at en fullverdig økt tross alt må være på 45 minutter, og fordi farta og kilometertidene kanskje ikke er like gode som jeg egentlig ønsker. Pulsklokka ligger derfor nå i en mørk skuff som fulltidspensjonist på ubestemt tid. 

Etter å ha løpt et par ganger uten klokka må jeg si at det faktisk er ganske deilig. Ofte har jeg blitt småsur hvis jeg har måttet stoppe for å knyte lisse eller tisse (hehe), fordi det har påvirket kilometertiden på negativ måte. Om mulig har jeg omtrent tisset og løpt samtidig, mens jeg nå kan studere skogen og de overraskede forbipasserende så lenge jeg bare vil. Det beste er derfor at jeg nå kan stoppe opp så mye jeg vil uten å føle at noe blir ødelagt, og jeg løper akkurat så fort jeg kan og vil, uten at jeg egentlig vet hvor fort det går. Tror det er en fin løsning!
 


Pulsklokke eller ei -det bryr ikke meg!


Må også takke for den enorme oppslutningen rundt forrige innlegg. Det er nesten 1000 stykker som har vært inne og lest, og det jeg trodde skulle bli en post som 15-20 av mine nærmeste ville lese og kanskje bry seg om ble dermed noe helt annet. Tusen takk til alle som tok seg tid til å skrive meldinger og kommentarer, det setter jeg utrolig stor pris på. Det er flere som har fortalt meg om sine liknende problemer, og det er faktisk veldig fint å høre at det er flere i samme situasjon (selv om jeg selvsagt ikke unner dere det). Jeg tenker at vi alle må passe på hverandre, og ta oss litt tid til å høre hvordan de vi kjenner og bryr oss om faktisk har det. Selv om alt ser rosenrødt ut på utsiden, er det jo ikke alltid slik.
 


Gående orientering i skogen!

Medaljens bakside

Det å bli mamma har gjort livet sykt mye bedre, men samtidig mye dårligere. Nettopp det siste er noe man egentlig ikke skal snakke høyt om, men jeg velger å gjøre det allikevel.


Familien min!

Jeg har egentlig vært heldig. Fødselen var relativt utraumatisk, og jeg opplevde en umiddelbar kjærlighet til Ivar, som bare har blitt sterkere og sterkere med tiden. Det som imidlertid har gjort tiden etter han ble født vanskelig, har vært den konstante dårlige samvittigheten og den daglige smerten som har blitt en alt for stor del av livet mitt. 

Jeg har alltid vært opptatt av å være sprek og i god form, og jeg så på det å skulle bære frem og ha et barn som uproblematisk rent fysisk sett. Det var nok heller det emosjonelle som sto frem som et usikkerhetsmoment, fordi jeg egentlig aldri har vært spesielt begeistra for småbarn. Da kroppen min sviktet bare tre måneder inn i svangerskapet, ble jeg både skuffa og overrasket, men siden en graviditet bare varer et gitt antall måneder gjorde det liksom ikke så mye. Jeg fikk også tidlig hjelp, slik at svangerskapet utartet seg mer og mer positivt ettersom månedene gikk, og jeg kunne i alle fall være noe fysisk aktiv. Jeg trodde derfor at når fødselen var over og ungen ute, ville jeg bli gode gamle Kristine igjen, men den gang ei...


Dagen før "bobla" sprakk!

Jeg merket fort at ting ikke var helt som det skulle, og at nakken var mer eller mindre konstant vond, men avfeide dette som typiske skavanker etter å ha fått barn. Månedene gikk og smertene vedvarte, og min nye beste venn; den dårlige samvittigheten, banket stadig hardere og hardere på døra. Jeg tenkte at når jeg fikk barn kunne jeg endelig bruke energien min på en måte som kom andre til gode, og gledet meg til alt jeg og Ivar skulle gjøre i barseltiden. Etter noen uker ble det heller sånn at jeg gruet meg til de gjøremålene vi hadde på agendaen, alt fra barseltreff til handletur i butikken, fordi jeg visste at det kom til å gjøre vondt både da og i mange dager etterpå. Daglig har jeg følt meg ille fordi jeg ikke har gledet meg til disse "normale" tingene, og fordi vi ikke har fått gjort alt jeg ville vi skulle, og daglig har jeg vært skuffet over alt jeg ikke har fått til. 

Etter som månedene gikk begynte jeg å glede meg mer og mer til å komme tilbake i jobb, og tenkte at det kanskje var løsningen på problemene. Jeg elsker arbeidsplassen min, og hadde savnet fellesskapet og livet på jobb. Samtidig var jeg livredd og bekymret, for jeg merket jo at kroppen hanglet og at jeg ikke aldri visste hvordan den påfølgende dagen kom til å bli. Jeg limte på meg smilet og latet som alt var bra, for jeg VILLE jo så gjerne at alt skulle være bra! All min energi ble brukt til å forberede gode timer, og til å lure meg selv til å tro at alt var bra på jobb, men sannheten er at jeg kom hjem tappet for energi hver eneste dag. Den dårlige samvittigheten ble enda sterkere enn før, for nå var det faktisk ingenting jeg klarte å gjøre hjemme, hverken med Ivar, med huset eller med Halvard. 


Hvordan alle tror jeg har det

De siste månedene har jeg måtte ha hjelp til absolutt alt, og det føles helt forferdelig. Jeg kan hverken løfte Ivar eller hente og levere ham i barnehagen, og dermed er jeg heller aldri alene med ham. Hver gang Halvard skal noe må familien stille opp, og selv om jeg selvsagt setter pris på det, gjør det også nederlaget og situasjonen enda verre. "Hva slags mor er jeg, som ikke engang klarer å passe mitt eget barn" er et spørsmål som kverner rundt i hodet mitt, og som stadig trekker meg lengre og lengre ned. Jeg ser daglig mødre som triller fornøyde rundt med barnet sitt, som bærer de på armen på butikken, og som leker med dem i parkene, og selv om jeg er glad for at andre får det til, knuser det meg innvendig. For det blir en sår påminnelse om alt det vi kunne gjort sammen, men som vi ikke gjør. Ivar er nå vant til å se moren sin vannrett på sofaen, og det er så langt unna de forventningene jeg hadde til meg selv og til livet som mor som overhode mulig. Selv om familien beroliger meg med at Ivar har det fantastisk, og at det er mange som stiller opp og underholder ham, er allikevel den lille stemmen der. Den stemmen som forteller meg at det egentlig er jeg og ikke alle andre som skulle gjort de tingene med ham. 


Hvordan jeg egentlig har det

Nå er jeg ute i full sykemelding, og det i seg selv er et stort nederlag for meg. Samtidig tror jeg det er det eneste som kan gjøre meg bra igjen. Til uka drar jeg bort fra alt i fem-seks dager, slik at det eneste jeg skal tenke på er meg selv og det å slappe av og bli bra. Jeg håper at gode, gamle Kristine bytter plass med den dårlige samvittigheten snart, slik at smilet igjen kan være 100% ekte! 

Litt sytete og deprimerende lesning på en lørdag kanskje? Vil egentlig bare at de som står meg nærmest vet litt om hva som foregår, og at jeg faktisk setter stor pris på alle som stiller opp for meg! 


Tusen takk for hjelpa!

Han sover søtt og aner fred og ingen fare

Det er søndag. En sen søndag i en lang sommerferie som for bare noen uker siden virket uendelig og evig lang. Det er søndag. Den siste søndagen i Ivars komfortable og trygge liv, hvor han er hjemme med mamma eller pappa dagen lang, hvor alt er latter, kos og glede. Det er den siste søndagen på mange år hvor han ikke har noen gjøremål eller hendelser dagen etter, men hvor dagene handler om å leke med mamma og pappa og annen nær familie. 

Ivar ligger og sover søtt og aner ikke at om to små dager vil livet hans endre seg totalt. Han tror at livet slik han kjenner det og slik han har hatt det de tolv siste månedene også er fasiten på dagene som kommer. Han vet lite om at om to små dager vil mamma og pappa våkne med ham som vanlig, men i stede for å leke, besøke, kose og synge, skal vi ta han med til et nytt og skummelt sted som kalles barnehagen

I barnehagen er det ingen han kjenner. Ingen han stoler på og som kjenner hans behov og væremåte. I barnehagen skal han dele oppmerksomheten fra de voksne med ti andre ettåringer, og han skal for første gang oppleve noen av livets brutale sider: At han må vente på tur, at ikke alt handler om han, at det finnes andre som behøver trøst, støtte og oppmerksomhet like mye eller mer enn han og at han ikke er den viktigste gutten i de voksnes øyne.

Noen andre skal kanskje være de første som opplever at han tar sine første skritt og sier sine første ord. Noen andre skal holde han tett inntil kroppen sin når han våkner etter formiddagsluren og bare vil ha kos. Noen andre skal få han til å le og tørke tårene hans når han gråter. Noen andre skal gi han mat og høre han hyle av glede når de små leverposteibitene flyr inn i munnen hans. Noen andre... Ikke jeg og ikke Halvard. Ikke besteforeldre eller trygge, kjente onkler og tanter, men noen andre. 


Hvor er jeg når han går på ordentlig?


Og hvem skal kose han når han våkner fra luren hans?
 

"Noen andre" vet jeg ikke hvem er enda, for "noen andre" har jeg faktisk ikke engang møtt. Allikevel skal "noen andre" se mer til barnet mitt enn meg i ukedagene, og det kjennes helt grusomt ut. Akkurat nå vil jeg bare være hjemme med Ivar det kommende året og årene etter det igjen, slik at de spesielle og fine dagene vi har hatt sammen aldri tar slutt, men det går jo ikke! Jeg må jo også til et skummelt sted som heter jobb. Jobben er egentlig ikke skummel, men den føles litt skummel ut nå, etter å ha vært over ett år borte derfra. 

Jeg vet at hverdagene mine kommer til å forandre seg, og jeg vet at det både mitt og Ivars skumle sted kommer nærmere og nærmere i kalenderen. Jeg vet at det bare er dager og timer igjen av denne permisjonstiden, som har vært så uendelig mye bedre enn jeg noen gang kunne håpet. Jeg vet at om under 40 timer vil Ivar møte livet med et brak og jeg er uhyre spent og redd på hans vegne. Ivar ligger fremdeles og sover søtt ved siden av pappaen sin, og drømmer om lange sommerdager med familien sin som skal vare evig. Ivar vet ikke...


Oss tre ♥

#barnehagestart #barnehage #baby #mamma

Innspurt!

Hei!

Ting har vært litt hektiske siden sist! Ikke i den forstand at det har skjedd så himla mye, men fordi jeg har brukt såpass mye tid foran PC-en med masteroppgaveskriving, at jeg ikke har hatt ork til mer skriving i tillegg til det. Nå har jeg imidlertid levert oppgaven, HELE OPPGAVEN, til en siste vurdering av veilederen min, og jeg kan derfor roe meg litt ned frem til onsdag, hvor den siste dommen kommer, og jeg får vite hvor stressa jeg bør være frem til leveringsfrist 1. juni.

Det er ganske sprøtt; det føles ut som om det var forrige måned at det var oktober og åtte måneder til innlevering, og nå er det bare ei lita uke igjen. Tiden har flydd, selv om jeg også føler jeg har fått gjort masse, både med Ivar og ellers. Derfor er det absolutt ikke er slik at jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort før jeg begynner i jobb igjen, og er lei meg for de tapte stundene. Jeg har fått utrolig mye ut av de månedene jeg har vært i permisjon, samtidig som jeg er glad det fortsatt er en hel sommer til hverdagslivet begynner på ordentlig. Eller, det er jo litt hverdagsliv nå; med oppgaven som skal inn, i kombinasjon med at jeg får over 200 oppgaver i norsk skriftlig jeg skal sensurere på torsdag. Jeg kaller det øving på hverdagslivet, og det tror jeg trengs...

Alt er i alle fall strålende med oss alle, og jeg har egentlig ikke noe sykt spennende eller kult å skrive om, men akkurat nå hadde jeg litt behov for å skrive om noe annet enn fag! 

 


Ivar blir stadig mer nyttig å ha i hus, og han hjelper gladelig til med alle slags gjøremål



Vi feiret 17. mai, og det var stor stas!



Ivar fikk være med pappa å gå i tog! Å få gå rett foran korpset var kjempemoro! #tidligkrøkes



Og onkel-Marius delte mer enn gjerne av isen sin!



Jeg og mine gode og spreke kolleger fra Re, var med på Holmenkollstafetten, også i år. Denne gang med to lag og solid ny pers!! 



Fornøyd etter mine to etapper, og klar for afterrun!



Bruker hver fredag til å sitte på kafé og skrive oppgave, for da har Halvard pappa-perm. Veldig vemodig at kommende fredag er den aller siste! Har vært noen flotte dager, hvor jeg har kunnet fokusere på helt andre ting enn baby. 

#mamma #baby #permisjon #masteroppgave 

10 km i Budapest, lever vi fremdeles?

Hei og hopp!

Da er påsken over for lengst, og vi er tilbake fra en strålende ferie i Budapest. Som vanlig, når vi drar dit, er det slik at 10-12 dager i forkant av vår ankomst, melder Fredrik om tropisk sommervarme og nye temperaturrekorder. Dette opphever selvsagt alltid dagen før, eller gjerne samme dag som vi drar ned, slik at vi møter en vegg med iskald vind og vinterkulde. Det samme skjedde, tradisjonen tro, også i år. Til tross for at det ble kaldere enn dagene før vi kom, var det fremdeles den varmeste turen vi har hatt dit så langt. Det var faktisk ganske så deilig, opptil flere ganger, og én dag gikk jeg til og med i shorts, -som den eneste personen i hele Budapest, slik at jeg følte meg på litt på utstilling og ganske dum, der jeg spradet rundt med mine kremhvite bein. Bortsett fra at vi bare fikk understellet til vogna på bagasjebåndet, og derfor måtte til innkjøp av ny barnevogn (noe som egentlig er litt kult), gikk turen på skinner!
 


Ivar nyter utsikten
 

På søndagen skulle jeg, mamma og Halvard løpe 10 km gateløp, som tilfeldigvis gikk av stabelen mens vi var der. Derfor knøt vi skoene og stilte til start, sammen med 6000 andre løpsglade mennesker fra hele verden. Jeg var litt nervøs i forkant, med den vonde opplevelsen fra Holmestrand friskt i minne, og var forberedt på et blodslit av et løp. På forkant hadde jeg et mål om å komme under 50 minutter, noe jeg egentlig tvilte på at jeg skulle klare. Jeg prøvde å starte pent, og heller løpe fortere mot slutten, om jeg hadde krefter til det, slik at opplevelsen ihvertfall skulle bli god. Kilometerne fløy unna, og jeg passerte 5 km på rundt 24:50, med strålende humør og ganske upåvirkede bein. Den siste 5 km gikk enda litt kjappere (24:05), og selv om jeg var veldig sliten i mål, ble det en skikkelig opptur! Kom i mål på 48:55! Alle menneskene rundt gjorde også dette til en knallfin opplevelse!
 


Passerer 5 km med godt mot!
 

Underveis lagde jeg meg et mål om å holde under 5 minutter per kilometer hele veien, og det klarte jeg!  Selv om tiden er over 8 minutter unna pers'en er jeg ganske fornøyd med å gjennomføre såpass bra! Det ble en 56. plass blant alle de 3000 damene, og det må vel være godkjent? Mamma og Halvard kom seg også i mål, og selv om Halvard hadde en tøff og litt tung opplevelse, er jeg sikker på at han snart er tilbake i gammel god løpsform! 
 


Tidenes sprekeste bestemor?
 

En flott ferietur for store og små, med mange gode opplevelser og stunder!
 


Oppladning til løpet #kaffe
 


Ivar ser på halvmaratonløperne på lørdagen, i sin nye vogn!


#påske #ferie #ungarn #budapest #mamma

Holmestrand maraton; hvordan gikk det?

På lørdag løp jeg årets første løp, og turen gikk derfor til Holmestrand og det flotte arrangementet Holmestrand maraton. Jeg løp absolutt ikke noen maratondistanse, men 5 km. Solen skinte, og byen viste seg fra sin beste side, og jeg må si jeg har fått et mye bedre inntrykk og bilde av Holmestrand etter helgens besøk. Det er jo faktisk en skikkelig hyggelig havneby, med koselige gamle hus og trivelige mennesker. Holmestrand har derfor fått et ufortjent dårlig rykte, spør du meg!

Starten gikk for 5- og 10 km, og vi var en stor gjeng på omtrent 800 løpere som la på vei mot mål, og blant alle disse menneskene var altså jeg og mamma! Løypa var passe flat og veldig fin, og jeg ble veldig, veldig sliten, og hatet løping litt underveis. Det er nok kanskje det som skiller å løpe i toppform og i mindre god form; det mentale. Nå følte jeg absolutt ikke at ting gikk av seg selv, slik som jeg ofte har gjort tidligere, og det gjør at tankene blir litt negative til tider. Da er det deilig med en såpass kort distanse, for da er det aldri lenge til man er ferdig!
 


Glad og spent før starten
 

Jeg hadde som sagt mål om å komme under 25 minutter, da jeg løp på 25:18 på nyttårsløpet, og jeg kom godt under denne tiden. Faktisk kom jeg i mål på nøyaktig 24-blank, og jeg er derfor ganske fornøyd med resultatet. Totalt ble jeg nummer 7 av damene og nummer 2 i egen klasse, men det var mange flere gode løpere som stilte på 10 km, så der ville jeg havnet MYE lengre ned. Er fornøyd med fremgangen, og selv om det å løpe på kilometertider under 4:00 føles LANGT unna per dags dato, mister jeg ikke motivasjonen av den grunn. Tvert imot blir jeg heller enda mer ivrig på å komme tilbake i god gammel form igjen.
 


Fornøyde med egen innsats, og et flott løp!
 

Neste løp er alt til helgen. Da skal hele familien til Budapest for å besøke broren min, Fredrik. På søndag er det vår-maratonløp i Ungarns hovedstad, og mamma, Halvard og jeg skal løpe 10 km. Etter den blytunge opplevelsen på 5 km forrige helg, kan jeg ikke si at jeg gleder meg til starten går, men det er uansett en knallfin treningsøkt. Er litt redd for å sette noe konkret mål, men kanskje et sted rundt 50:00? Under 50 må være godkjent, selv om det føles absurd ut å ha et mål som er ti minutter dårligere enn egen pers!

Spennende blir det uansett, og det å løpe sammen med over 6000 andre, blir nok en opplevelse i seg selv! 

Jeg dro fra babyen min!

Ja, du leste riktig; jeg dro fra Ivar! 

I høst fikk jeg vite at personalet på jobb skulle på utenlandstur til Latvias hovedstad; Riga. Reiselysten og kollega-glad som jeg er, hadde jeg selvsagt lyst til å være med på denne turen, slik at jeg kunne føle meg som en del av jobbfellesskapet igjen. Derfor meldte jeg meg på personalturen, og gledet meg mer og mer i takt med at turens avreisetidspunkt nærmet seg. Hjemme begynte vi tidlig å gjøre Ivar klar for de to nettene uten mamma, ved at vi lagde gode kveldsrutiner, som førte til at han kunne bli lagt av hvem som helst, samtidig som jeg har sluttet å amme han på natterstid. Alt lå derfor godt til rette for en fin tur med gode kolleger, inntil jeg gjorde det dummeste et menneske kan gjøre her i verden.

Noen uker før avreise gjorde jeg det fatale. I mangel på annet å gjøre, klikket jeg meg inn på google.no og søkte på de fem forbudte ordene: "reise fra baby 8 måneder". Med et slikt hysteri og spetakkel som møtte meg, er jeg egentlig overrasket over at det ikke er en direkte kobling mellom de steingærne personer som søker på "reise fra baby 8 måneder" og barnevernet. For de egoistiske mamma-monstrene som i det hele tatt tenker å dra fra babyen sin, er for mange, om ikke verre, i alle fall sidestilt med drapsmenn og kidnappere.

Det som kanskje er det aller verste er at det er en haug av barnepsykologer, anerkjente sådan, som står frem og forteller om hvor skjebnesvangert det er for babyen å bli "forlatt" av mor. Og det er ikke måte på hvor ille det vil gå med barnet, og en må i alle fall, for Guds skyld, aldri, aldri, aldri dra én HEL helg bort fra babyen før ungen er ihvertfall fylt to år!! Ikke bare vil babyen savne mor, men vil gå inn i en sorgprosess fordi han tror mammaen er borte for evig og alltid, og babyen vil derfor aldri kunne stole på noen igjen...

Hva hvis det går bra da, og babyen faktisk er fornøyd, selv om mor er borte? DET ER IKKE NOE SOM HETER FORNØYD BABY NÅR MOR ER BORTE!! For dersom babyen smiler og er glad, til tross for mors fravær, er jo det bare et stadie i "mamma-har-forlatt-meg-for-alltid-fasen", og er heller tegn på apati, og ungen har det uansett FORFERDELIG!

I tillegg til disse anerkjente og kloke psykolgene er det selvsagt enda en "bande" som gjør seg synlig så fort ordene "forlate" og "barn" blir koblet sammen, nemlig det såkalte mammapolitiet. Dette er en gruppe av perfekte kvinner som vet alt om hvordan alle barn har det, eller bør ha det, og som aldri gjør noen feil, hverken som mamma eller som person generelt. Mammapolitiet kommer gjerne med uttalelser som "jeg forstår ikke hvorfor noen har behov for å reise fra en liten baby" eller "for meg er det helt utenkelig å gjøre noe uten babyen min", eller "i barnets første leveår er det bare barnet som skal stå i fokus, bestandig, hele tiden!", og hvis noen, Gud forby, skulle prøve seg på å si at det faktisk er okay å reise fra babyen sin, får man høre det: "Trist å høre at det finnes folk som mener man må sende bort/reise fra ungene for å ha et liv, og kose seg!" Ja, mammapolitiet er en gjeng vennlig innstilte kvinnemennesker!

Selv om jeg forguder Ivar over alt på jord, er det faktisk ålreit å være i situasjoner hvor man ikke bare er "mammaen til Ivar", men et selvstendig og uavhengig menneske bestående av ett hode og én kropp. Jeg har tross alt vært "Kristine-og-ikke-mamma-til-Ivar" i 98% av livet mitt, og det skulle vel bare mangle om jeg ikke har behov for å bare være meg selv en gang i blant? 

Jeg skal innrømme at jeg var nære på å avlyse hele turen, og heller være hjemme med Ivar. Da ville jeg jo slippe å ha dårlig samvittighet for at min egoisme og selvopptatthet førte til en traumatisk spedbarnsperiode, hvor han satt igjen med en følelse av å være forlatt og lite viktig for meg. Heldigvis tok jeg meg sammen, og endte med å dra på turen!

Så, jeg valgte å dra fra lille Ivar på åtte måneder, i to netter, og spilte slik russisk rulett med mitt barns fremtid. Jeg lot han være alene igjen sammen med pappaen sin i 48 timer, og sannelig gikk det ikke bra! Jeg ble møtt av en blid gutt når jeg kom hjem. En gutt som hadde sovet godt om natten, vært blid om dagen, og fått tilbrakt masse tid med sin far og sine besteforeldre. Kanskje smilet som sitter minst like løst som før, er en apatisk etterreaksjon, ikke vet jeg, men jeg tror uansett både han og jeg hadde godt av litt andre dager enn vi er vant med, uten at det gjør at jeg er mindre glad i min sønn, enn mammapolitiet som våker over sine barn natt og dag til de minst har fylt to år! 

I verste fall førte mitt fravær til at Ivar ble enda mer knyttet til og glad i sin far, og det er bare bonus spør du meg!
 


Hoppende glad for å være på tur!
 


Frukt og grønt på marked i Riga
 


Fikk tilbrakt mye tid med mine sprudlende kolleger!
 


Fikk gått på byvandring 



Og hadde god tid til å ta inn nye inntrykk underveis...


Ivar fikk vært mye sammen med pappaen sin!
 


Og er som vanlig i strålende humør!



God morgen!

Hva synes du? Er det greit med når man har fått barn? 

#reise #baby #mamma #foreldre #ferie #mammapoliti 

Vil du bli med å løpe?

Til helgen skal jeg delta i årets første løp, med distansen 5 km under Holmestrand maraton. Jeg løp ett løp i fjor; Tønsbergløpet, eller det jeg kjenner best som "nyttårsløpet". Jeg hadde ikke mange løpeturene i beina da jeg stilte til start, og det er noe med det å stille til start å føle seg uforberedt.

Jeg synes det er kjempeviktig at man kan være med på løp selv om man ikke er i toppform, for hvor kjedelig hadde det ikke blitt om det bare er de som er i sitt livs form som møter opp? Det er jo oss mosjonister som er i flertall, og om vi hadde blitt hjemme fordi vi hadde misset et par treninger, hadde det bare blitt eliten og et par modige og litt ubekvemme mosjonister på startstreken. Og det er jo tross alt ikke moro! Det som er gøy er å stille til start sammen med flere hundre andre glade løpere, hvor det er lav terskel for å delta, og oppmuntrende ord og blikk blir delt underveis. Det er idrettsglede!

Oppfordringer er derfor; bli med! Uansett form og utgangspunkt er det ingenting som slår den følelsen av å krysse målstreken, selv om man er eliteløper eller mosjonist!
 


Med litt hopp og sprett på trilleturene blir det litt ekstra trening også der
 

Tidligere har jeg løpt 5 km nede på 19-tallet, og jeg er fremdeles rimelig langt unna slike km-tider. Når jeg løp 5 km under Tønsbergløpet, ante jeg faktisk ikke hva jeg kunne forvente, og hadde som mål å løpe under 30 minutter, og kanskje én kilomenter med fart under 5:00. Det klarte jeg forholdsvis enkelt, og kom inn på i overkant 25 minutter. Siden da har jeg løpt betraktelig mer enn før jul, selv om det som regel er maksimalt 2 ganger per uke. Jeg har derfor et mål om å nærme meg 24 minutter denne gang, og det blir spennende å se om det går!

Det jeg synes er viktigst når man stiller til løp med en løpeform man gjerne kunne ønske var hakket bedre, er å gi meg selv overkommelige mål, og gjerne mål jeg tror jeg vil klare. Mestringsfølelsen er i alle fall det viktigste for meg, når det gjelder motivasjon til å fortsette. 
 


En fornøyd gjeng etter Tønsbergløpet. Ingenting er så moro som å krysse mållinja sammen med andre mosjonister!
 

Stiller du til start på Holmestrand maraton? Bli med da vel!!

#holmestrandmaraton #løp #mosjonsløp #trening #konkurranse 

Ammeslutt?

Ivar blir åtte måneder i morgen, og det er tydelig at han blir mer og mer opptatt av å utforske den store verdenen, og mindre og mindre opptatt av kvalitetstid på mammas fang. Frem til nå har han kost seg og slappet godt av ved brystet, og uansett hvor gira han har vært, hadde han alltid tid til en rolig kosestund med meg. Frem til nå! Nå går det maks fem minutter før det er kjedelig og noe annet er mye mer spennende. Det lille bustete hodet vender seg i alle retninger, og den vesle kroppen står i bro på fanget mitt, mens han kåler seg rundt. Aller helst vil han sitte oppreist mens hans spiser, slik at han også får med seg alt som skjer rundt seg. Det virker derfor som om det snart går mot slutten av ammeperioden, og at jeg dermed ikke vil være synonymt med matfat. 

Disse stundene har vært utrolig flotte, både for meg og ham, og jeg føler vi har fått en spesiell kontakt alle de tusen gangene han har ligget i fanget mitt og spist, med store våkne øyne. Jeg har sett han vokse i armene mine, fra å være en liten, hjelpeløs nyfødt baby, som maksimalt klarte å være våken i fem-seks minutter om gangen, til å bli den robuste, livlige guttungen han er i dag. Vi har ledd sammen, sloss litt og kost oss masse disse månedene, og delt øyeblikk som bare har vært våre. Det er derfor også litt vemodig at jeg nå forstår at det går mot slutten.

Fremover vil jeg se han vokse på større avstand, og han vil kanskje ikke ligge i fanget mitt med sine vidåpne, mørke glugger, og le til han gråter noe mer. Derfor blir jeg så lykkelig over de stundene hvor han går mot normalen, og er mammas lille gutt i fanget igjen. Hvor han ligger rolig og tålmodig, uten ønske om å være noe annet sted, og tiden står helt stille. Da har vi det så flott, selv om jeg vet så inderlig godt at nettopp denne gangen kanskje var den aller, aller siste.


Den lille, store gutten min!
 

#mamma #amming #baby

Lørdagsintervall med en favoritt

I dag hadde jeg storfint selskap på intervalløkta mi, da yngsteblad-Gran, eller min minste lillebror, Marius, bestemte seg for å bli med. Det ble en solid bakkeøkt i Kjellebakken, og vi var rimelig slitne og fornøyde begge to. Marius har blitt superivrig på trening i det siste, og vi er ikke så langt unna hverandre løpsmessig, så det var god matching! 
 


Kvalitetstid med lillebror

Kjellebakken er omtrent 600 meter fra bunn til topp, og gir derfor mulighet til en rekke forskjellige intervalløkter, og jeg har et elsk/hat forhold til den. Vi hadde forholdsvis korte intervaller, med varighet på ett minutt. Pausene var på 30 sekunder, hvor vi gikk nedover. Vi rakk fire drag før bakken tok slutt, og gjentok det hele fire ganger. Seriepausen ble dermed rolig løp til bunnen av bakken, ca. fire minutter.
 


Fine Kjellebakken
 


Marius i farta!!!

Marius hadde kjøpt seg ny pulsklokke i dag, så han benyttet også økta til å finne sin makspuls. Avslutningen ble dermed brutal for hans del, og jeg var glad jeg slapp å løpe meg tom sammen med ham. Ved å finne makspulsen blir også klokka en verdifull treningspartner, da det blir mye enklere å finne ut hva slags intensitet man skal ligge på i ulike økter.  Det kommer et pulsklokke-innlegg om ikke lenge, så om du lurer på noe om pulsklokkebruk, er det bare å spørre!

God helg!!

 #løping #intervall #trening #treningspartner #pulsklokke #familie 

Ukens løpetips #2

Forrige uke var målet med økta å bedre kondisjonen. Det var forholdsvis lange drag, med varighet på fire minutter. Temaet kondisjon vedvarer også denne uka, men økta passer bedre for den som liker litt mer variasjon i treningsøktene sine.

Oppvarming:
Rolig løp i ca 10-12 minutter
Stigningsløp á 150 meter x4. Første 50 i rolig fart, neste 50 i 60% og siste 50 i 80%. Ingen aktiv pause, bare den rolige 50-meteren i hvert løp.

Hoveddel:
Pyramideintervall: 1-2-3-4-5-4-3-2-1 minutter med 1,5 minutters pause. Her er målet å løpe jevnt, men gjerne en smule kjappere på de tre siste dragene enn på de seks første. Aktiv pause med rolig gange.
Bakkedrag: Vi løp ett sammenhengende drag i samme bakke som sist. Nå brukte vi mellom 3:30-5:00 minutter.

Avslutning: 
Rolig løp i 5-6 minutter
Uttøying av lår, legger og sete

Varighet: Underkant av 70 minutter

Pyramideintervaller av ulik sort trives jeg veldig godt med, og jeg foretrekker vel egentlig det fremfor drag som er av helt lik lengde. Det føles ut som om tiden går mye fortere, og det er sinnsykt deilig når man begynner å gå nedover i varighet! Siden pyramiden denne gangen bare bestod av én serie, føles det virkelig ut som om tiden flyr forbi.

Som regel har jeg som mål å løpe ørlite gran kjappere på dragene på vei nedover igjen, og det var også målet i dag. Her er det ikke snakk om store forskjeller, -et par sekunder maks. Etter varme drag med sola i ansiktet på bortoverveien, snudde vi og fikk vinden i fleisen hjemover. Dermed ble det vanskelig å slå tidene uten å gå på en totalsprekk. De fleste av oss hold derfor et roligere tempo på tilbakeveien.

Dersom du bruker pulsklokke er det lurt å justere hastighet etter terskelpuls (om du vet den) i denne økta. For eksempel vet jeg at jeg har en terskelpuls på ca. 185, så jeg prøver å ligge ca. på denne. Ser jeg at jeg begynner å nærme meg 190, er det bare å roe ned, og omvendt. 

Hva foretrekker du? Like eller ulik lengde på intervallene? 
 


I dag har jeg og Ivar gått på ski på golfbanen! Flott tur, men med iskald vind!
 


Høyfjellet eller golfbanen? Like mye vind i alle fall :D

Følg bloggen på facebook her

#trening #intervall #løping #langrenn #mamma

Nostalgisk trilletur

Advarer mot et i overkant sentimentalt innlegg. Leses på eget ansvar!

På torsdag var det varmt og sånn passe solrikt, så jeg og Ivar trillet en av våre favoritturer: langs med vannet og hyttebyen til Rakkevikstranda, eller det min familie alltid har omtalt som "Vearstranda". Dit er det både koselig og litt vemodig å gå, fordi stedet er spekkfullt med minner om tapte tider. Så når den lille, koselige strandbukta åpenbarer seg, kommer også alle minnene strømmende.
 


Den koselige Vearstranda


Hoppende glad for å være på stranda igjen!


Minnerik trilletur
 

Jeg minnes barndommen, hvor alt luktet rosinboller og solkrem, og den største bekymringen i livet var om vi var først ute på stranda dagen etter, og om noen, mot formodning, hadde tatt plassene våre. Jeg kan imidlertid ikke huske at det noen gang skjedde, for det var allmenn viten at sandstranda, den var forbeholdt Nordskog-klanen!

Den berømte Nordskog-klanen bestod av mormor, mamma, meg og mine brødre, og tante Tine med kusine og fettere.Tante Ingvild kunne også finne på å være der, samt diverse andre familiemedlemmer, og venner av mamma og mormor. Vi var med andre ord en stor gjeng som tok mye plass, og ingen kødda med oss! Jeg er sikker på at enkelte trodde vi også overnattet på stranda, for vi var de første som kom hver morgen, og de siste som dro hver ettermiddag. Nordskog-klanen tok med andre ord strandlivet meget seriøst, og jeg er sikkert på at enkelte kunne gått temmelig langt om plassen vår på stranda var truet...


Lillebror Marius og kusine Emilie på Vearstranda


Overnatting på stranda for å sikre plasser dagen etter?
 

Som sagt, Nordskog-klanen inntok stranda før Kirsten Gislefoss i det helte tatt fikk tenkt ordet "sol", og først ute var alltid strandsjefen selv: mormor. Hun satt bestandig og speidet etter oss på den stripete strandstolen sin, i godt selskap med den utømmelige kjølebagen. Den var fylt til randen av små pepsi-max bokser, boller, rundstykker, grønsaker og frukt, og den fungerte litt som Pippis magiske tre: den ble aldri tom! Med den hvite strandcapsen på hodet, var hun strandas mafiaboss, og ikke minst; familiens midtpunkt og mat/drikke-langer.


Strandsjefen i sine yngre dager ♥
 

Det var på denne stranda jeg løp utover i vannet, med små nysgjerrige barneføtter, helt til bunnen forsvant under meg, og jeg kavet for å holde hodet over vann, mens mamma løp hysterisk ut for å redde meg. Det var her vi målte hvor varm dagen faktisk hadde vært, basert på hvor vondt det gjorde under de nakne føttene, når vi løp opp asfaltbakken, mot bilen: "I dag var det så varmt at vi måtte ta tre pauser utenfor asfalten på vei opp, pappa!" Fortalte vi når vi kom hjem igjen, Ja, da hadde det virkelig vært varmt! 


Mini-Kristine i vannet
 

Jeg husker det store treet som fremdeles står i strandkanten. Det fungerte som tørkestativ for saltvannsvåte håndkler, og som klatreapparat for meg. Treet var i mine øyne MITT, og jeg ble streng når andre barn nærmet seg, og tydelig invaderte mitt private område. Jeg husker Donaldblader, stuping på badeflåten, og følelsen av et trygt sommerfellesskap, med de menneskene jeg likte best. 

Det er først nå, når jeg selv har fått barn, at jeg ser hvor verdifulle disse somrene faktisk var. Jeg gleder meg voldsomt til Ivar skal få oppleve slike øyeblikk, hvor alt står stille, og det verste som kan skje er å få en sviende brennmanettråd rundt foten, mens det lukter rosinboller og solkrem, og alle menneskene han bryr seg om fremdeles er der for å passe på ham. 

Ta vare på de små og store øyeblikkene!

#nostalgi #mamma #barndom 

En gledelig overraskelse

Når jeg gikk ut i stua i dag tidlig så jeg noe som fikk munnen min til å treffe parketten, og øynene til å se stjerner: SNØ!! Jeg sjekket jo værmeldingen på tirsdag og da lovet de sol både torsdag og fredag, slik at dette kom som en både stor og gledelig overraskelse. Kanskje vi endelig får noen uker med skikkelig vinter? Det hadde tatt seg ut!

Det er fredag igjen, noe som betyr masterskriving for alle penga. Ivar gjør som vanlig sitt beste for å sørge for at jeg får gjort så lite som mulig disse fredagene, da han aktivt går inn for å sabotere nattesøvnen min. Det er akkurat som om han vet at jeg har tenkt til å stå opp litt tidlig, og at det noe viktig jeg skal gjøre, for hver eneste natt-til-fredag lager han mer leven enn vanlig. I natt var han våken sikkert 4-5 ganger, mot tre ganger normalt. Da sov jeg så klart lengre enn planlagt i dag, og fikk dermed også gjort mindre enn estimert. Heldigvis lenge til juni enda...

Siden det sto at det skulle være pent vær torsdag og fredag, avtalte jeg og en av mine favorittkolleger, Gunlaug, at vi skulle gå en trilletur i dag,. Med all den snøen ble det dårlig med trilling, men vi tok heller en skitur i Storås. Der var det flotte forhold, og etter ei lita runde i smøreboden grunnet fravær av feste, ble det en finfin tur. 


Ut på tur, aldri sur!



Gunlaug-glad!
 


Spennende i Storås-løypene!
 

Ser ut til å bli en snørik helt, så jeg krysser fingrene for at det slår til, slik at skiene får seg enda noen lufteturer før våren banker på døra!

#snø #langrenn #trening #mamma

Når slutter det å bli bedre?

Som nevnt i tidligere innlegg, har jeg sett med frykt på det faktum at Ivar skal vokse opp, og ikke alltid være en liten baby. Derfor har jeg også hatt timevis med samtaler om nettopp dette temaet med familie, venner og ukjente mennesker i butikken. De aller fleste smiler hjertelig med stjerner i øynene, mens de forteller at "det blir bare bedre og bedre", eller at "det blir gøyere og gøyere med årene", eller "du skulle bare visst hvor bra det blir fremover!"

Jeg har funnet en slags trøst i disse påstandene, og jeg må jo faktisk innrømme at det har stemt bra så langt. Når jeg tenker tilbake på den mer eller mindre ubevegelige bylten som sov store deler av dagen, og den energiske gladlaksen jeg tilbringer dagene mine med nå, er det jo faktisk bare blitt gøyere med tiden. Jeg husker jeg stadig "uheldigvis" fikk smelt litt ekstra hard med skapdørene, mistet bestikket på tallerkenen, eller tilfeldigvis fikk knuffet litt borti vogna mens han sov, bare så jeg kanskje, kanskje, kanskje kunne tilbringe noen ekstra minutter med han i våken tilstand den dagen. Men, når snur skuta og kjører mot kaia igjen? Eller i klartekst: når slutter det å bli bedre og gøyere? For det må det vel på et tidspunkt gjøre?

 


En liten trøtt bylt

Jeg kan jo ærlig talt ikke se for meg at mamma og pappa stolt forteller venner og kjente at "det bare blir gøyere og gøyere med "lille" Kristine", og "bare vent til sønnen din nærmer seg tretti, det er en herlig alder det!" Jeg kan heller ikke forestille meg at bestemor på fire-og-nitti forteller de andre på sykehjemmet at sønnen på snart seksti bare blir mer og mer gøyal med årene. Hvor går egentlig denne grensa, og merker man plutselig en dag at "dæven, nå går det nedover her, gitt!" 

Det jeg dermed bekymrer meg for nå er den dagen det SLUTTER å bli bedre. Hva i alle dager skjer da?

Er det ikke det ene... 


Nå har vi det hvertfall gøyere enn noen gang
 


Good times!


Kveldskos

#mamma #oppvekst #baby

Tatt for butikktyveri med barnevogn!

En passe klein affære!

På lørdag dro jeg og Ivar en tur til byen, slik at Halvard fikk litt tid til å rette engelsktekster i ro og mak. Vi gikk innom flere butikker før vi entret HM. I Tønsberg går butikken over to etasjer, med dameavdelingen i nederst, og herre- og barneavdelingen øverst. Jeg fant to collagegensere, som er den eneste gensertypen jeg har brukt siden juli (omtrent), som jeg la pent på barnevogna hvor Ivar satt. Fornøyd med "fangsten" og den rimelige prisen bestemte jeg meg for å gå opp, for å se om det kanskje var noe til Ivar der. Midt i butikken går det en rulletrapp opp til de øvre avdelingene, men det å kjøre barnevogn med rulletrapp ser jeg på som ekstremsport, slik at det ikke var et alternativ. Heldigvis finnes det også heis i butikken, så jeg skrittet mot denne, med liv og lyst, mens jeg smilte og takket alle de snille damene som gav meg plass til å komme frem langs stativrekkene.  

Jeg trykker på heisknappen, og er som vanlig overbegeistret da den kommer med én gang. Jeg føler egentlig at jeg har funnet en gullgruve i denne heisen, og at jeg sitter med et slags heis-trumfkort som de andre barnevognsmødrene mangler. De andre heisene på senteret bruker en nemlig en hel EVIGHET!! Derfor står det alltid lange barnevongkøer med utålmodige mødre i den "fancye" glassheisen på utsiden av HM, mens jeg cruiser forbi hele køen i min varetransportheis. Det kaller jeg følelsen av mestring og suksess (små gleder).

Det å vente på en HEIS, føles for meg like unødvendig, kjedelig og bortkastet som å vente på at en do skal bli ledig, når den faktisk alt er det, bare du ikke har sett at den er ulåst. 

Uansett, heisen kommer, og jeg smiler høflig til damene rundt meg, som gir meg plass for å kjøre inn. I det jeg har fått barnevogna halvveis inn i heisen skjer det store. Det blinker, piper og hyler fra barnevogna, og jeg er nesten redd for at jeg eller Ivar skal få et epileptisk anfall. Ikke overraskende fører denne situasjonen: en smilende kleptoman av en småbarnsmor, i ferd med å rømme bygningen med tjuvegodset i barnevogn, til enorm interesse og oppmerksomhet fra mine handlende medsøstre.

Personalet kommer løpende med strømpistoler og morske blikk, og sklitakler meg i bakken, og jeg blir kjapt lagt i håndjern. Neida, var ikke like dramatisk, men jeg ble hvertfall utrolig flau over meg selv. At jeg ikke klarte å koble at heisen også gikk NED til etasjene under, som ikke har noen som helst tilknytting til HM, og at den derfor ville fungert som en catwalk eller oase for kleptomane uten alarm! Jeg skyller på ammetåka (som jeg egentlig ikke har merket noe til enda?).

Etter å ha forklart meg, passe rød i toppen, godtok omsider personalet forklaringen om at jeg ikke var en kleptoman av en småbarnsmor, som må stjele gensere til 100,- stk, for spenningens skyd. Jeg fikk derfor lov til å betale i kassen, før jeg trillet slukøret ut av butikken.

Får bare krysse fingrene for at det ikke kommer en Gjest Baardsen statue av meg, utenfor Farmandstredet nå da! (Legger med noen hyggelige bilder, for å muntre meg selv opp litt)


Ivar finner seg selv



 Små gleder! Er forresten denne genseren jeg "stjal" 



Vært i 94-årsdagen til bestemor!
 


Bestemor: 94 år og strålende fornøyd med sin første krølltang!

 

#mamma #foreldre #tyv

Ukens løpetips

Hei og hå!

Hver mandag er jeg så heldig at jeg får trene kollegene mine i løping. Det passer meg ypperlig i disse permisjonstider, da jeg både for opprettholdt kontakten med gjengen på jobb, samtidig som jeg blir litt tvunget ut og bort fra hjemmet. Det å arrangere løpetreninger er noe jeg har god erfaring med, etter alle løpegruppene jeg trente gjennom bedriftsidretten i Trondheim, og det er minst like gøy å være løpetrener igjen nå. Vi er ikke så mange, som regel mellom 4-6 stk, slik at det er litt mindre gruppe enn hva jeg er vant med fra før. Jeg vil gjerne dele disse løpeøktene med dere også, slik at det blir ukentlige oppdateringer med forskjellige løpeøkter som forhåpentligvis gir inspirasjon til dere som leser. 


Gode minner fra en av løpegruppene i Trondheim

Et av hovedmålene mine når jeg lager treningsøkter er variasjon. Jeg prøver derfor å variere fra gang til gang, slik at vi løper både langt og kort, og flatt og bratt, og med ulik intensitet. Målet er at hver økt skal være litt ulik fra de andre, og det er virkelig bare fantasien som setter begrensninger.

Etter å ha ligget med ørebetennelse de siste tre treningene, var det ekstra deilig å være tilbake nå. På grunn av den langdryge sykdomsperioden har også formen falt en del, og siden kollegene mine har hatt vinterferie regnet jeg kanskje med at det var flere enn jeg som hadde godt av å piffe opp kondisjonen litt. Derfor ble tema for økta kondisjon!


Kondisjon er viktig når man feks. skal delta i lengre løp (her fra Montebelloløpet i Sande)

Oppvarming:
♥Rolig løp i ca 12 minutter
♥Løp i lang motbakke: I går var vi tre damer på trening, og vi løp i rekke med ca fem meter mellom hver. Så løp vi forbi hverandre oppover, slik at den som løp forbi skulle løpe fort (ca. 80% av maks) og de som løp foran og ble tatt igjen skulle holde helt rolig fart.
♥Stigningsløp: Hvert løp består av tre lyktestolper, hvor vi løper rolig den første, øker intensiteten til ca 50-60% av maks på den neste, og opp mot 80-90% på den siste. Dette gjorde vi tre ganger uten annen pause enn den første lyktestolpen.

Hoveddel:
♥Langintervall:
 Siden kondisjon var hovedtema ble det derfor forholdsvis lange intervaller med korte pauser i dag. Hvert drag var på fire minutter, og de ble gjentatt fem ganger. Pausene var på halvannet minutt. Vi løp på en forholdsvis lang strekke, og for å samle troppene mest mulig snudde vi når det var gått to minutter. Dette gir en god effekt i forhold til intensitet og motivasjon, da den som ligger bakerst plutselig havner fremst, og ønsker å holde unna resten av feltet, samtidig som den som ligger fremst plutselig er bakerst og må jobbe for å ta igjen resten. Perfekt når man trener med større gruppe, eller med noen som har bedre eller dårligere tempo enn deg selv!

Poenget er ikke å løpe maks i slike intervaller, og man skal absolutt ikke "lange ut". Her kan man tenke at man skal holde omtrent samme tempo som man hadde klart å holde en 5KM distanse (uten å stoppe opp), slik at de skal være ganske behaglige å gjennomføre. Dersom du bruker pulsklokke skal pulsen ligge rett under terskelpuls, men går du et par slag over mot slutten er ikke det krise. Poenget er å ikke få melkesyre, og at man ikke må stå å hive etter pusten mellom hvert drag. En av mine desidert favorittintervaller. 

♥Bakkeintervall: Før vi gav oss la vi inn en god bakeintervall i den lange motbakken opp til skolen (Bergsåsveien). Her løp vi ett minutt forholdsvis hardt (80%), og hadde 30 sekunder pause hvor vi gikk nedover igjen. Dette gjorde vi helt til vi nådde toppen, og det ble totalt fire slike drag som avsluttet økten. 

Avslutning: 
Siden vi hadde brukt opp den timen vi har til rådighet ble det lite avslutning i dag, men jeg anbefaler rolig løp eller gange i 5-10 minutter for å roe ned kroppen igjen. 

Alt i alt ble det en flott økt, og vi ble slitne hele gjengen! Det er selvsagt mulig å justere pauselengden enten opp eller ned, ettersom hva slags form man er i, og hva slags økt man vil ha. 

Håper noen vil prøve selv! Anbefales på det varmeste!

#løp #trening #løpetips #kondis #kondisjon #aktivitet #intervall

Søndagstur i nærmiljøet

Noe jeg har gledet meg til lenge, etter jeg fikk Ivar, er å kunne dra ut på tur, og tilbringe timevis utendørs.

I går dro hele vår lille familie på en skikkelig søndagstur med bålkos og grilling, noe som gjør meg glad langt inn til beinmargen. Turen gikk til Frodeåsen i Tønsberg, et av mine soleklare favoritsteder, både for trening og tur. Området består av et stort nettverk skogsstier, og det finnes mange bratte OG lange bakker, noe som er utypisk for paddeflate Tønsberg. Har derfor hatt mange gode bakkeintervalløkter der opp igjennom, og gleder meg til å ta fatt på de igjen om ikke lenge!

 


Bålkos!


Utegutten 
 

Tåka var tykk og umulig å skue igjennom, slik at vi fikk lite valuta for utsiktsmulighetene Frodeåsen faktisk byr på, med sin majestetiske høyde (75 moh). Til tross for manglende sikt, ble det en flott formiddag, med både pølse- og pinnebollegrilling, i anledning fastelavn! Ivar hadde også en fin tur, selv om han synes det var litt kjedelig å sitte så mye i ro. Vi måtte derfor ut på en liten oppdagelsestur for å imøtekomme nysgjerrigheten hans!

Selv om Frodeåsen er både velkjent og nærme, betyr ikke det at turen blir av dårligere kvalitet enn om vi hadde besteget for eksempel Gaustadtoppen. Med en "liten" baby med på tur, er ofte det greieste å dra steder helt i nærheten, og man trenger absolutt ikke å gjøre så mye ut av det. Man behøver liksom ikke å måtte dra til fjells for å ha en fin stund ute. Det er viktig å vite!

 


Utsikten fra Frodeåsen, når det ikke er tåke. Bildet er tatt tre dager før Ivar ble født! 
 

Nå våkner knøttet, så da får jeg leke litt med ham! 

#friluftsliv #tur #ute #mamma #familie

For siste gang...

Jeg er en i overkant emosjonell person når det gjelder ting som tar slutt, eller ting som blir gjort for siste gang. Jeg minnes særlig godt dagen før jeg skulle flytte fra Sogndal, hvor jeg hadde bodd i nesten to år. Jeg hadde en ekstrem fin tid i Sogndal, og da jeg litt impulsivt tok en jobb som reiseleder, som førte til at jeg måtte flytte ganske umiddelbart, gikk det opp for meg at jeg aldri mer skulle tilbake til bygda jeg hadde blitt så glad i. Jeg gikk rundt i Sogndals gater, på en slags minneferd, hvor jeg tenkte over alt jeg hadde gjort og opplevd de forskjellige stedene. Det hele endte med at jeg satt på en benk nede ved fjorden og stridgråt. Ved siden av benken står det en statue av tyven og forfatteren Gjest Baardsen, og de forbipasserende (som det var mange av den søndagen) må vel ha tenkt noe slikt som at jeg søkte tilgivelse for tyverier jeg selv har gjort fra en medbror... Jeg skrev vel et dikt også, om jeg ikke husker helt feil!


Glade minner fra tiden i Sogndal
 

Det kan være enda mer simple ting enn beskrevet ovenfor som fører til sentimentale sammenbrudd hos Frk. Gran. Hadde for eksempel en kollega på en av jobbene jeg hadde i Trondheim, som jeg likte veldig godt. Den dagen han skulle slutte, gråt jeg når jeg gikk opp trappene til jobb (fordi jeg visste at neste gang jeg gikk opp de trappene ville ikke han være på jobb), og når jeg gikk ned trappene etter jobbslutt rant tårene enda mer, av samme grunn. Jeg tror ikke vedkommende en gang visste at jeg satt såpass stor pris på han som kollega... Det er ganske slitsomt faktisk, for det kan være litt overveldende for andre å oppleve slike ekstreme reaksjoner på tilsynelatende normale ting. Jeg skal ikke engang gå innpå de gangene jeg har måtte si opp en jobb... Kaos!

Uansett, når jeg blir såpass emosjonell over å flytte fra ei bygd, eller å miste en kollega, kan man jo tenke seg til hvor grusomt jeg synes det er når jeg opplever "for-siste-gang" øyeblikk med Ivar! Tenk at han alt er så stor at jeg må innse det faktum at dette, det vil vi ALDRI, ALDRI, ALDRI, ALDRI NOEN SINNE, gjøre igjen. Jeg blir helt på gråten bare av å tenke på det nå. Heldigvis har vi fremdeles flere "for-første-gang-øyeblikk" fremfor oss enn "for-siste-gang", men det er noe vemodig ved det. Lista over ting vi ALDRI, ALDRI, ALDRI, ALDRI NOEN SINNE får gjøre igjen, er heldigvis ikke så veldig lang, enn så lenge. 

-Jeg har nok sovet med han i armene mine om natten for aller, aller siste gang. Ivar er over gjennomsnittet glad i kroppskontakt, noe som passer meg som hånd i hanske. Derfor har jeg ikke vært sein om å ta han over i senga vår når han har våknet om natten. En liten lyd og "vil du ha kos, lille venn?" Da ville han helst ligge på siden i armkroken min, mens jeg holder rundt han med begge armene, også liggende på siden. Selv om det verket i både rygg, nakke og armer var det det aller koseligste jeg visste, og de øyeblikkene vil jeg alltid huske og savne. 

 


Det aller beste i verden!
 


Savner å ligge slik i time etter time
 

-Jeg har nok "ristet han i søvn" for siste gang. Ofte, etter han har spist på dag- eller ettermiddagstid blir han veldig trøtt. Da har jeg plassert han skrått over kroppen min, med hodet hans på overarmen og ristet mer eller mindre forsiktig løs, noe som har resultert i rask søvn og TIMER med kos. De siste gangene jeg har prøvd dette har det ikke fungert, og han har blitt mer gira, glad, eller til og med sint enn trøtt. Nå er det soving i vogna som gjelder, og de gangene han har sovet på brystet mitt de siste ukene, kan nok telles på én hånd. 

 


Typisk sovestilling om natten. Vondt for kroppen, men godt for sjela!

 


En av de første gangene han sov på meg. Tiden flyr virkelig!

Det er hovedmomentene på sentimental-lista mi foreløpig, og selv om punktene ikke er mange, er de såre. De består tross alt av to av aktivitetene jeg har kost meg aller mest med å gjøre så langt i Ivars liv, og det å vite at det nok aldri vil skje igjen er grusomt. Heldigvis finnes det også et par ting jeg faktisk er litt glad for at har tatt slutt, som for eksempel det å våkne for å gi mat 5-6 ganger hver natt, etterfulgt av å sove til 11 dagen etterpå. Måte på hvor lite produktiv man blir av slikt!

Nå skal jeg egentlig skrive på masteroppgaven min, da fredag er min skrivedag. Det går skikkelig smått i dag, og jeg er redd for at jeg er litt for fornøyd med hvor langt jeg har kommet foreløpig. Får brette opp armene og ta noen effektive timer nå! 

#mamma #baby #savn

Små gleder

Hvem skulle tro at man kunne bli i så godt humør av de minste ting i verden, som det å høre babyen sin pludre i vogna på tur? Jeg tror kanskje jeg har blitt tullerusk! 

I dag har det vært strålende solskinn, og jeg og Ivar har derfor vært ute på langtur. Vi har gått fra Sjuestokk til Eik, gjennom diverse skoger og turstier vi passerer på veien. Turen tok litt i overkant av to timer, og selv om det er litt kjedelig å gå med sola i ryggen hele veien, er det ingenting som er så deilig som å tilbringe formiddagstimene ute i frisk luft, og i i bevegelse, i selskap med favorittpersonen min. 


Verdens koseligste syn! 
 


Vi skimter målet for turen i det fjerne!
 

Det tok en god stund før han sovnet, og da det var omtrent 45 minutter igjen av turen våknet han igjen. Når det skjer blir jeg alltid litt bekymret for at det skal bli gråt og klaging resten av veien, noe som setter en liten demper på stemninga, men som regel blir det ikke slik. Ivar pratet og pludret gjennom alle turstiene i Greveskogen, og storkoste seg med alle røtter og steiner som gjorde at vogna ristet, og alle inntrykkene som meldte seg underveis. Da blir jeg så utrolig glad, at det nesten ikke er mulig å beskrive det. Hver gang jeg hører han prate fra vogna må jeg bare storsmile, og jeg er overlykkelig for at han er så glad i å være utendørs. Jeg ser nok derfor ut som en noe smågal, og litt i overkant ivrig turgåer, der jeg ler så det ljomer i skogene, og flirer oppover bakker med melkesyra opp til halsen. Trodde aldri man kunne bli så glad av noe så enkelt! (Som sagt, tullerusk!)


En liten kar som koser seg i Greveskogen



Herlige vinterdager

 


Søvn i frisk luft er den aller beste!
 

Det å få en baby som trives ute på tur har hele tiden vært et stort ønske for meg, og det har egentlig vært en suksess helt siden dag én. Det er jo ikke så veldig mye man kan gjøre med en liten baby, annet enn å leke, prate og pludre, og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde en samtale i gang med han. Opplevelser i naturen derfor er en fin felles ting vi kan gjøre sammen, hvor jeg føler at vi får godt utbytte av tiden begge to. 

Nå skal resten av dagen brukes til å skrive på masteroppgaven som skal leveres i starten av juni, samtidig som det går sprint-VM på TV i bakgrunnen. En fin ettermiddag med andre ord! 

#friluftsliv #tur #vinterferie #mamma

Påskestemning

God kveld!

Vi er nå godt i gang med vinterferien, og jeg må si at det er luksus å ha en samboer som også jobber som lærer! Selv om jeg ikke tilbake i jobb enda, er det lett å forestille seg noen fine ferier sammen i fremtiden, uten å måtte tenke på om barnehagen er åpen, eller om noen kan passe Ivar.

Fjellturen vår til Dagali ble en del kortere enn planlagt, slik at vi var tilbake igjen alt på lørdag. Vi fikk en fin skitur på lørdag formiddag, før det bar hjemover igjen. Siden vi var så klare for en sosial helg, føltes det litt tomt å skulle dra alene hjem til Sjuestokk, så vi tok heller en miniferie hos mamma og pappa på Eik. Nå er vi tilbake hjemme, og minifamilien skal ha en rolig kveld. 

Det var lite snø til fjells, men vi fikk til en god times skitur allikevel. Halvard fikk prøve å dra pulken, og han synes også den var veldig god å gå med, så det lover bra for de kommende skiturene våre!


Halvard fikk prøve pulken, og den innfridde virkelig!

Første familieturen


Sprek ungdom!

Etter nesten en måned med sykdom, har jeg endelig kunne begynne å trene igjen, og i går kveld løp jeg og pappa gatelangs på Eik. Han er egentlig supersprek, men har trent litt lite i det siste, noe som passer bra, siden jeg er litt skranten selv også. Håper derfor å få til flere økter med han fremover, slik at vi kan bygges opp begge to. Han har også veldig god peiling på trening, og har mange gode økter å bidra med. Bedre selskap skal man også lete lenge etter!

Dagen i dag har vært ganske så aktiv, med en times gåtur med Elisabeth i morges, etterfulgt av en løpetur etter vi kom hjem til Sjuestokk. Først løp vi sammen alle tre, men Halvard ville løpe litt langt, siden han ikke får trent så mye han ønsker på grunn av skade i leggen. Han og Ivar løp derfor sin egen runde, mens jeg holdt meg til grusveiene på golfbanen. Det har vært noen aktive dager med andre ord, selv om det gjerne skulle vært mer ski. Det er jo tross alt vinterferie! Begynner å lure på om vi noengang vil få snørike vintre igjen her på Østlandet!


Kaffepause med Elisabeth i vintersola



Løpetur på golfbanen



Løpeturen bød på varierende føre, brodder hadde kanskje gjort seg best i dag?

Både før og etter graviditeten har jeg slitt veldig med kroppen, og jeg har hatt mye vondt. Både bekkenet og nakken har vært kranglete, og særlig nakken har vært mer eller mindre kronisk vond de siste tre-fire månedene. På grunn av bekkenproblematikken har jeg ikke hatt mulighet til å trene så mye jeg kunne tenke meg, og særlig vanskelig har det vært med løping. Derfor kan jeg løpe to, maks tre ganger i uka. To løpeturer på rad er derfor kanskje litt overdrevent, men de var både korte og rolige, så jeg tror det skal gå greit. Er også veldig nøye på å slutte treninga dersom noe gjør vondt, samtidig som jeg alltid bruker tid på styrkeøvelser og tøyning etter aktivitet. Har fått beskjed om at det er alfa omega for at jeg skal fungere sånn noenlunde normalt, så tar det veldig seriøst. Kommer tilbake med tips og triks til bekkenproblematikk senere :)

Ha en fin tirsdagskveld!!

 

 

Hva har skjedd siden sist?

Det har vært stille fra meg i en lang periode nå, og de siste månedene har jeg merket at jeg har savnet bloggingen mer og mer. Jeg har derfor nå mannet meg opp og kommer til å publisere innlegg med jamne mellomrom i tiden fremover. Hvor spennende og morsomt det blir kan jeg nesten ikke forutse enda!

Siden sist (2013/14?) har det skjedd mye nytt: Jeg har fått en lærerjobb hvor jeg stortrives, i juli ble jeg mamma for første gang, til en liten rakker som heter Ivar, og jeg og Halvard har kjøpt oss hus på Sjuestokk. Det er vel i hovedsak de største forandringene, men det er kanskje nok? Som dere sikkert da skjønner er jeg nå i permisjon, noe jeg skal være helt frem til skolen starter opp igjen i august, og jeg synes derfor det er moro å vise hva jeg og Ivar driver med i dagene hjemme. 


Ser skiskytting på tv


Gladgutten!

Ivar er en aktiv og veldig blid gutt, og vi kunne nok ikke fått en "enklere" unge sånn sett. Det er smil fra morgen til kveld, og han er superglad for å bli med på alle tingene jeg tar han med på. Jeg synes det er viktig å være mye ute med han, og vi tilbringer derfor mye tid utendørs på turer av diverse slag. I morgen skal vi på hyttetur til Dagali, noe i alle fall jeg og Halvard gleder oss mye til! Vi (jeg) har derfor kjøpt en pulk, slik at også Ivar får blitt med oss ut på ski, og sånn at en av oss da ikke er nødt til å sitte innendørs mens resten er ute. Vi har alt en kjempegod løpevogn fra Thule, og valget falt derfor også på pulk fra samme leverandør. Hovedgrunnen er at jeg har vært veldig fornøyd med løpevogna og derfor har stor tillit til produsenten, samtidig som jeg synes det er positivt at pulken er hevet opp fra bakkenivå, slik at det ikke blir så kaldt. 

I dag prøvekjørte jeg og Ivar pulken, og det ble en umiddelbar suksess. På golfbanen, som er rett utenfor døra vår, er det kjørt en ca 6 km lang løype med scooter, og selv om det er tynt med snø mange steder, slik at gresset kommer igjennom, ble det en fin luftetur. Det har vært ekkelt vær i dag, slik at det ville vært nødvendig å smøre klister for feste, noe jeg ikke gadd å bruke tid på, da jeg uansett måtte tatt det bort i morgen igjen, derfor ble det en real stakeøkt. Sist gang var ikke akkurat i går, så armene ble rimelig pumpa, og det ble litt mer fiskebein enn ønsket. Vi kom oss allikevel rundt løypa, og Ivar sov en liten halvtime og småpratet og pludret når han våknet igjen. I bakkene, hvor det gikk litt kjappere, kom også smilet, så jeg har stor tro på at det blir noen fine turer på Dagali til helgen også! 


Gøy med selskap!



Ikke så mye snø, men vi kom oss rundt!



Mye spennende å se på fra pulken!

Pulken kjentes veldig ålreit ut etter første prøvekjøring, og jeg synes det var utrolig moro å slepe rundt på guttungen! Nå er det bare å glede seg til helg og vinterferie!

Høst

I mine øyne er det noe helt spesielt med høsten. Kombinasjonen av høstfargene på trærne, det mystiske lyset i skogen, de stadig mørkere kveldene, og det milde regnet som trommer mot ruten, gjør meg eksepsjonelt glad. Og det som kanskje gjør meg aller mest glad, er å tilbakelegge kilometer på kilometer i det vakre høstterrenget. I dag hvor jeg har fri fra jobb, kunne jeg benytte dagen til nettopp dette. Som regel må jeg jo legge treningsøktene til kvelden, noe som gjør at jeg ikke får fult utbytte av alt det flotte høsten har å by på.

At det er høst betyr også at jeg kan pakke frem en av yndlingsgjenstandene mine, -hodelykta! Jeg gleder meg allerede masse til den aller første lyktløpeturen! 

Som konsekvens av gårsdagens håndballtrening; én times løpetur, etterfulgt av én times styrketrening, gikk ikke løpingen i dag altfor lett. Men det er uansett deilig å få rørt på seg, og få i gang blodomløpet litt.

Og ja! Etter et 5-års opphold har jeg begynt på håndball igjen. Det er akkurat like gøy som det alltid har vært, selv om jeg fremdels blir ganske gretten hvis jeg ikke får til alt med en gang. Mye av grunnen til at jeg begynte, er at jeg har savnet det sosiale miljøet man får ved å være med på et lag. Det blir mange ensomme treningsturer, både på ski og på beina til vanlig, og det er ikke akkurat flust av treningsmiljøer her i Tønsberg. Dessuten er det mye hurtighetstrening i håndballen som jeg garantert har godt av for å få et enda bedre utgangspunkt som løper til våren. Jentene på Vear er også himla morsomme, så jeg kunne ikke havnet på et bedre lag!

Håper dere alle nyter høsten, og alt det vakre som følger med!


Høststemning i lysløypa på Vear.


Humøret på topp!


Idyllisk i skogen


Litt tøy og bøy for beinhinnas del

Montebelloløpet

Etter å ha gått igjennom en vår og en sommer med legger proppa fulle av beinhinnebetennelse virker det nå som om kroppen fungerer som den skal igjen. Derfor bestemte jeg meg for å feire med deltakelse på Montebelloløpet i Sande på lørdag. Jeg visste selvsagt at formen ikke var 100%, siden jeg bare har trent 3 hardøkter det siste halvåret, men jeg var allikevel spent på å se på løpsnivået i hjemfylket mitt. Tidligere har jeg valgt å ikke delta på løp hvis jeg ikke har kunnet prestere opp mot maksimalt, men nå begynner jeg kanskje å "modnes" litt i tankegangen, og ville benytte anledningen til en ordentlig hardøkt. Siden Halvard fant ut at han også ville debutere som terrengløper ble det hele ekstra stas og morsomt. Men, som det ofte er når jeg skal være med på ting, går ikke alt bestandig helt etter planen..

Vi hadde beregnet passelig med tid frem til start, og var glade, spente og fornøyde begge to. Med en skinnende og varm høstsol i ansiktene og føtter som skrek etter å komme i gang, tydet alt på at dette skulle bli en knakanes dag. Vi begynte etterhvert å bevege oss mot startområdet, slik at vi fikk kommet i gang med oppvarmingen i god tid før startskuddet gikk. Vi fikk beskjed fra sekretariatet at vi måtte løpe litt hvis vi skulle rekke starten, for det var et stykke unna. Vi løp lenge uten å se verken mennesker eller skilter, og begynte å ane ugler i mosen. Halvard stoppet folk på gaten for å få hjelp til å finne frem, men ingen visste hvor starten på Montebelloløpet var. Vi snudde og ville spørre i sekretariatet igjen, men før vi kom tilbake dit ble vi endelig pekt i riktig retning. Da viste klokken at det bare var 5 små minutter igjen til start, og oppvarmingstempoet begynte å bli farlig høyt. Vi så lange strekker med vei foran oss, men ingen løpere. Vi møtte noen turgåere på veien som fortalte oss at det var 2 km igjen til start, og jeg reagerte med å bli både sønderknust og skuffet, og var sint på både meg selv og skiltingen fra arrangørenes side. Etter å ha felt noen frustrerte tårer begynte jeg ildsint å gå tilbake mot garderobene. Da fikk Halvard stoppet en bil som sa seg villig til å kjøre oss opp til start. Dermed fikk vi blitt med i løpet, selvom vi kom noen minutter etter de andre hadde startet.

Med dette som grunnlag kunne jo heller ikke løpet bli optimalt for noen av oss, men jeg tenkte at jeg heller bare fikk løpe mitt eget løp med lave skuldre, uten fokus på verken tid eller plassering. Etter noen minutter begynte jeg å ta igjen de bakerste løperne, og fikk sakte men sikkert jobbet meg fremover i rekkene. Løpet gikk i skikkelig terreng på smale stier, noe som gjorde at jeg lenge og ofte måtte ligge bak løpere som løp mye saktere enn meg selv, for å ikke brenne for mye krefter på å løpe forbi utenfor stiene. Jeg måtte heller ta noen magedrag og løpe forbi så mange som mulig der mulighetene bød seg. Det er selvsagt en god motivasjon å hele tiden ta igjen løpere, men det er jo ikke optimalt med tanke på sluttiden. Alle de jeg tok igjen hadde jeg da allerede løpt fra med flere minutter, og det var jo heller dermed ikke aktuelt å løpe noe særlig lenge sammen med de. 

Jeg ble til slutt klokket inn på 1.22.18, noe jeg er fornøyd med sett i sammenheng med forholdene, men jeg kan allikevel ikke slutte å ergre meg litt over at vi ikke fikk startet med de andre. Jeg er ganske sikker på at jeg da ville levert et løp mellom 1:16-1:17, og dermed kunne kjempet om en pallplass. Surt, men man får vel bare takke seg selv?




Alt dette til tross: jeg hadde en fantastisk løpsopplevelse, og jeg vil gå så langt som å si at traseen til Montebelloløpet er den fineste jeg noen gang har løpt i. Det var et skikkelig terrengløp med masse utfordringer, motbakker og action, fra start til mål. Hvis noen bare skal løpe ett løp neste år, ville jeg helt klart vurdert Montebelloløpet som kandidat! Distansen (16 km) er også optimal!

PS: Halvard løp også feil i løpet og tapte masse tid og krefter på det, men han vil helt klart løpe mange flere slike løp!




Når stalkeren blir stalket!

Hei og hå!

Etter MYE om og men er det endelig sommerferie. Eller, jeg jobber jo for fult i posten enda, men sommerferie fra skolen. Jobben ser jeg ikke på som en jobb egentlig, det er bare et ålreit sted å være, og en grunn til å stå opp tidlig om morgenene! I dag hadde jeg en skikkelig dritt-dag på jobb hvor jeg bare var sinna og slem, men da har jeg heldigvis Kristin der. Jeg og Kristin har vært bestevenninnner omtrent siden jeg flyttet til Trondheim, da vi jobbet sammen på løplabbet. Når vi sluttet der, fikk jeg henne med meg over til posten, så vi ser masse til hverandre hver dag. Uansett, jeg og Kristin støtter hverandre i det meste, og når jeg da har en dårlig dag, så støtter Kristin opp med og selv ha en dårlig dag, så vi kan gå rundt og være sinte og grusomme sammen. Det er vennskap! Så etter en sinnatur i heisen, hvor jeg fikk blåst fra meg til henne, gikk vi omkring og var ekle og onde begge to, spiste dårlig lunsj, men hadde selvsagt en god treningsøkt på styrkerommet. Det er en ting som aldri slår feil, at dersom man er i litt dårlig humør blir alltid treningen bra, og ikke minst, humøret er på topp etterpå.


De to K-ene, her etter 1. dagen i 10-kampen i fjor høst!

Jeg lever vel mer eller mindre som en toppidrettsutøver om dagen, en skadet en vel å merke. Jeg har første treningsøkt etter jobb i 10-tiden, alltid kombinasjon styrke/utholdenhet, og alltid sammen med Kristin. Deretter drar vi på cafe og drikker kaffe, og føler oss som nybakte mødre i permisjon, bortsett fra at vi ikke har gnålete barn selvsagt. Så drar jeg hjem, sover en time eller to og spiser en bedre lunsj, før det er tid før treningsøkt nummer to. Den består av en eller annen form for utholdenhet, enten løping eller rulleski. Det blir helt klart mest av det siste, da kroppen ikke er helt med på laget om dagen. Leggen er beinhinne-vond  i 2. måned, noe som gjør at jeg har begrenset løpingen til maks 3 ganger i uka. Samtidig er nakken og ryggen vonde som dårlige minner. Heldigvis gjør ikke trening nakken noe verre, heller omvendt, så jeg kjører bare på til det eventuelt skulle bli noen forandring. Var hos manuellterapaut forrige uke, og fikk knekt opp nakken samtidig som hun stakk et titalls milelange nåler  inn i de vondeste punktene, hvor hun virkelig romsterte godt rund. Det er nok noe av det vondeste jeg har opplevd. Kanskje på plass nr 5.

Jeg holder med andre ord på med å trene meg opp for fult til vinteren, hvor jeg håper på å gjøre mange gode skirenn. Jeg flytter tilbake til Tønsberg over sommeren for å tamaster i norsk, og får dermed tilbake smøreren og treneren min, noe jeg ser på som en enorm lettelse. Regner med at han føler presset allerede!?

Jeg tenkte til slutt å dele en liten historie fra gårsdagens rulleskiøkt, med spørsmålet: Er det jeg som er paraniod eller er denne hendelsen utafor det normale!

For dere som er lokalkjente, så finner selve historien sted i bakken ned mot Heimdal, forbi Stabbursmoen ungdomsskole. I nedoverbakken der møter jeg en mann av utenlandsk opprinnelse som stirrer noe voldsomt på meg. Ikke noe sånn "hei på deg" stirring, men virkelig nistirring. Ikke nok med stirringen, men han snur seg i tillegg 180 grader rundt på sykkelen i det jeg passerer han. Jeg misliker sterkt å bli sett på slik, og jeg hater når folk ser på meg når jeg trener, så jeg sendte han et av mine "hva i pokker feiler det deg blikk?" som dere som kjenner meg sikkert kan forestille dere. Jeg staker videre i noen hundre meter før jeg stopper opp på fortauet hvor jeg skal begynne nedkjøringen mot Sluppen (krysset Søbstadvegen, Bjørndalen). Der tar jeg meg en slurk vann i det den samme fyren kommer syklende sakte forbi meg og snur seg og gliser det samme sleske, kvalme smilet og ser på meg. Han sykler sakte nedover, så sakte at jeg etter noen sekunder tar han igjen (veldig unaturlig med mine treige hjul). Jeg skal her stake i slak nedoverbakke i ca 3 km, og en hvilken som helst normal syklist ville pilt forbi meg. Altså, det er egentlig bare å sitte stille på sykkelen uten å trå, så vil du allikevel sykle fortere enn det jeg går på ski. Men ikke han her. Han snur seg hele tiden for å sjekke at jeg følger bak, og i det jeg kjører forbi han øker han tempoet så han ligger rett i rumpa mi i flere minutter. Deretter sykler han forbi og snur seg på samme måte som tidligere, med samme kvalmende blikk. Da tenker jeg at "jaja, der ble jeg heldigvis kvitt han" og staker fornøyd videre. Innen det har gått ett halvt minutt kommer han syklende oppover igjen, han har altså nok engang SNUDD retning! Når jeg så møter han (igjen), skifter han retning og legger seg bak meg i kjent stil. Når vi kommer til overganger, eller steder hvor veien deler seg, sykler han forbi meg og venter så jeg kan kjøre først igjennom disse kryssene, og han dermed kan fortsette å følge etter. Dette forsetter ganske lenge, og jeg merker at jeg begynner å bli engstelig, samtidig som jeg forestiller meg et scenario hvor jeg blir dyttet ut i fortauet og myrdet. Når han IGJEN legger seg rett bak meg svarer spontant med å stoppe helt opp i nedoverbakken, samtidig som jeg snur meg og gir han mitt styggeste killerblikk. Da tråkker han plutselig på og forsvinner opp en sidevei, og jeg så heldigvis aldri noe mer til han.



Fornøyd med å komme hjem, selvom treningsøkta ble noe hardere enn planlagt!

Hva syntes dere? Er dette normal oppførsel? Hva hadde dere gjort? Nå skal det også nevnes at jeg i går var midt i en krimroman, og kanskje var litt i overkant dramatisk, men jeg syntes episoden var ekkel, og følte meg ikke komfortabel i det hele tatt. Spesielt når vi kom til områder hvor det ikke fantes en sjel!

 

Back on track!

Endelig fikk jeg karret meg ut på ski igjen, etter nesten en månde uten! Det var jo snøtørke hjemme i jula, og jeg har vært forkjøla i godt over en måned, så treninga har gått heller smått den siste tiden. Det har gått i rolige løpeturer med kolshoste opp til ørene. Nå virker det heldigvis som sykdommen begynner å slippe taket, og jeg er fritt for fight igjen. 

I morgen skal jeg på skisamling med orienteringsgruppa til NTNUI, noe som blir spennede da jeg egentlig ikke kjenner noen som er med der, bortsett fra Maren, som sikkert har mer enn nok å gjøre med sine bekjente. Vi skal til Bruksvallarna i Sverige, hvor jeg var på samling med langrennsgruppa i fjor vinter. Hadde det ikke vært bindene påmelding hadde jeg nok droppet ut grunnet dårlig form, og dårlige ski. Men, får ta det som en treningstur (noe det også er, selvom det er kjedelig å føle seg svak). I dag ble jeg glidd fra i nedoverbakkene av småunger, og ikke bare glidd fra, men knust nedover. Det er ingen kul følelse, men jeg bør jo være vant til det fra fjorårets sesong. Skal kjøpe meg nye ski med riktig spenn, men ting tar som alltid litt tid med meg. Til uka!

Økta i dag ble en rolig en, med fokus på å få tilbake teknikken etter lang tid uten ski. Det tok heldigvis bare et par stavtak før den var på plass igjen, så da ble det å prøve å holde farta nede, slik at jeg har masse overskudd til skihelgen som starter i morgen! Har nemlig planer om å legge bak meg farlig mange mil!

 


Kald i trynet!



Fine forhold i marka tross for lite snø ellers, dugnadgjengen har vært flinke!

 


Sol og lykke, tross for kald vind!

Ha en finfin torsdag!

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » Juli 2017
Kristine Othilie Gran

Kristine Othilie Gran

30, Tønsberg

Blogger mest om min treningshverdag på godt og vondt! Følg meg gjerne på instagram: @kristineothilie Ellers kan jeg kontaktes på epost: kristine_norway@hotmail.com

ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker