hits

Ny blogg

Hei alle sammen!

Jeg har gått over til et nytt bloggprosjekt, hvor jeg tegner og skriver om småmorsomme episoder fra hverdagen min. Sjekk derfor ut den nye bloggen min: www.tegneserielivet.blogg.no hvis du fremdeles ønsker å følge med på livet mitt <3

Hvordan advare barn mot skumle menn?

I denne verdenen finnes det så mange farer, alt fra den livlige bekken i bakhagen og bilene på veien, til mordere og bankranere. Dette er alle ting vi må beskytte barna våre fra, men hvordan er det best å gå frem for å holde dem unna potensielle farer?

Jeg husker godt den første samtalen jeg og mine foreldre hadde om farlige ting i verden, og farlige menn spesielt. Jeg var nok en fire-fem år første gangen jeg forstod at ikke alle mennesker var snille, og det skjønte jeg etter å ha overhørt en samtale mellom mamma og tante Kari. Fetteren min hadde blitt fulgt etter av en "slem mann", og den dramatiske fortellingen om hvordan han måtte flykte gjennom en svær, tettvokst skog for å slippe unna gjorde veldig stort inntrykk på meg, og jeg sov dårlig i ukesvis etterpå. Noen år senere skulle jeg begynne på skolen, og mamma, pappa og jeg satte oss ned i den vinrøde skinnsofaen for å snakke om kidnappere. 


Mamma fortalte meg at det fantes menn som lokket barn med seg i bil for å gjøre slemme ting mot dem, og dersom noen noen gang skulle finne på å spørre meg om å bli med i bilen måtte jeg svare "nei" og løpe så fort jeg kunne. Vi hadde til og med flere øvelser ute i hagen, slik at jeg kunne være forberedt hvis situasjonen skulle oppstå.

Tiden gikk, og jeg begynte etterhvert i første klasse på Eik skole. De første dagene ble jeg og bestevenninna mi, Ingrid, fulgt av foreldrene våre, men etterhvert måtte vi gå veien selv. Da fikk vi ikke lov til å gå langs hovedveien (for der var det jo livsfarlig), slik at vi måtte gå gjennom en labyrint av bakgater. Vi var lykkelige over å endelig kunne gå alene til skolen, men vi hadde ikke gått mange hundre meter før vi innså at vi hadde glemt veien til skolen.


Ingrid løp da hjem for å hente moren sin, slik at hun kunne vise oss veien. Jeg satte meg blid og fornøyd ned på en sementblokk (eller gris?), og brukte tiden til
å dagdrømme om evige friminutt og store klatretrær.
Etter en liten stund kom det en eldre mann gående mot meg. Jeg reagerte ikke noe spesielt på det, men det var helt til han åpnet munnen og begynte å snakke til meg.


Han skjønte at jeg hadde gått meg bort, og lurte på om jeg ikke ville sitte på med han til skolen. Han bodde rett borti gata, og kunne mer enn gjerne kjøre meg i bilen sin. Plutselig så jeg sammenhengen mellom denne situasjonen og alle øvelsene med mamma og pappa: Det fantes menn som ville ha med barn i bil for å gjøre slemme ting mot dem, og nå var det en fremmed mann som ville ha med meg i bilen sin!! 


Jeg hoppet ned fra sementblokka i rekordfart, samtidig som jeg hylte og skrek etter hjelp! Jeg holdt jo på å bli kidnappet og følte jeg var i livsfare!! Jeg kan fortsatt huske den enorme lettelsen jeg følte da jeg så Ingrid og mora litt lengre nede i gata, og forstod at jeg var trygg. 

Jeg tenker fremdeles på denne mannen med jevne mellomrom, og ser for meg hvor leit det må ha føltes for han: Han var jo bare en snill pensjonist med kone og egne barnebarn, og han ville bare hjelpe den lille jenta som så så fortumlet og bortkommen ut. Som belønning blir han møtt med frykt, panikk og skjærene jentehyl, og jeg tror at det må gjøre at man føler seg relativt dårlig -når små barn flykter fra en i panikk. 

Det er selvsagt viktig at barn lærer at det finnes slemme mennesker her i verden, og at man ikke kan stole på alle, men finnes det en måte å gjøre det på som ikke får snille pensjonistmenn til å føle seg som råtne kidnappere? 

Fem avisoverskrifter fra min hverdag

I dag har jeg vært på kurs igjen, og ett tema handlet om hvordan man kan stoppe negative tankestrømmer og påfølgende stress når vi er i slike situasjoner. Én av måtene man kan bearbeide en stressende situasjon på er å prøve og gjøre innholdet i den om til en avisoverskrift. Denne tanken fikk i alle fall meg til å le høyt, og om metoden ikke nødvendigvis fungerer for alle er den ihvertfall ganske morsom. Jeg begynte øyeblikkelig å se for meg hva som kunne stått i min "avis, og jeg er ganske sikker på at det ikke ville bli solgt alt for mange eksemplarer. Poenget er at man kan gå litt ut av situasjonen for å se hvor teit eller ubetydelig den egentlig er, slik at man kan få den litt på avstand. Jeg tenkte å vise dere noen av disse avisoverskriftene jeg lagde meg...

#1 Bommene går ned

Den første situasjonen handler om en ganske hverdagslig hendelse, og jeg opplever som regel dette flere ganger i måneden -særlig når jeg egentlig ikke har tid til det, nemlig at bommene går ned når toget skal passere. Dette er en av de situasjonene hvor jeg flipper helt ut, og hvor jeg håper og ber om at ingen kjente befinner seg innenfor en radius på 200 meter. Når bjellene ringer og bommene går ned klikker det helt i hodet mitt, og med mindre jeg har en eksepsjonelt bra dag, ender jeg opp med å rope og skrike i bilen, samtidig som jeg syntes at livet generelt er urettferdig og kjipt. Overskriften ville blitt noe slikt som dette:

 

#2 Å få uventet besøk

Den neste avisartikkelen er egentlig en situasjon jeg setter pris på, men som ofte ender opp med at jeg føler meg stressa og ganske utilpass. En gang i blant ringer det på døra, og vi får uventet besøk. Som sagt liker jeg besøk, men samtidig avslører de også hvor lite ordensmenneske jeg er. Med mindre jeg vet vi får besøk er huset et sted mellom sånn passe ryddig og over komfortsonen rotete, og jeg blir veldig stressa og får plutselig en intens trang til å rydde. I dagens samfunn skal liksom alt være på stell og perfekt, og jeg får fort dårlig samvittighet når det da blir tydelig at det ikke er slik hos oss. En sjelden gang har vi det veldig ryddig i huset, men de dagene kommer det selvsagt aldri noen... Uansett, overskriften er slik:

#3 Å ikke være bestevenn med alle på jobb

Som nevnt i forrige innlegg er jeg en veldig konfliktsky person, og jeg har et stort behov for å komme overens med alle. Jeg vet jo godt at det er langt i fra alle mennesker jeg syntes like mye om, og bør derfor heller ikke forvente at alle skal like meg eller se på meg som en potensiell bestevenn. Til tross for at jeg nå skjønner dette blir jeg fremdeles veldig stressa om noen er i dårlig humør på meg eller rundt meg. Avisoverskriften er sånn:

#4 Å ikke være best

Dette er noe som har "plaget" meg gjennom hele livet, nemlig det at alt skal være en konkurranse. Selv de minste tingene i verden klarer jeg å få til å bli en konkurranse, og jeg feirer (eller eventuelt sørger) når duellen er ferdig. En periode måtte jeg blant annet slutte å gå tur i lysløypa fordi jeg hadde ekstremt behov for å vise de som løp samme vei at jeg egentlig var raskere enn dem, så selv rolige gåturer endte opp som langintervaller i sone 5. Jeg blir derfor veldig stressa og oppjaget når jeg møter mennesker som er bedre enn meg (sportslig), eller som holder et litt høyere tempo enn jeg gjør akkurat der og da. Jeg tror den beste løsningen for dette problemet er å gå med skylapper til vanlig, slik at jeg ikke ser alle potensielle konkurrenter. En overskrift kunne sett slik ut:

#5 Ikke planlagt hvert minutt av timen

Den siste overskriften handler om noe jeg bruker MYE tid på å stresse og bekymre meg over, og som ofte fører til at dagene mine består av alt for få timer... Jeg skjønner nå at jeg er livredd for å miste kontrollen, og for å unngå dette passer jeg på at jeg har forberedt hver undervisningstime ned til minste detalj, samtidig som jeg har seks-syv potensielle aktiviteter vi kan gjøre hvis vi blir ferdige med forelesningen før antatt tid. Dette er absolutt ikke sunt, og er nok én av de største grunnene til at jeg går med konstant høye skuldre. For hva er egentlig det verste som kan skje om vi er ferdige med barokkforelesningen fem minutter før timen? Kommer rektor for å kjefte på meg? Blir elevene sinte fordi de må lese litt selv, eller eventuelt får fem minutter lengre pause? Begynner kollegene mine å baksnakke meg? Tror faktisk ikke verden går under av den grunn. Den siste overskriften er ihvertfall her:

 

Kanskje det kommer noen nye overskrifter i fremtiden? Tror hvertfall lista over potensielle situasjoner er LANG!

Så, ville du kjøpt denne avisa? 

Situasjoner som stresser meg

Hjemmeleksen min denne uken har vært å prøve å være bevisst på hvilke situasjoner jeg stresser meg opp i, og hvordan jeg reagerer da. Det har vært en ganske spesiell opplevelse, og kort fortalt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg stresser meg opp over den minste lille ting som skjer i livet mitt. 

Den første stressende episoden opplevde jeg allerede på mandag, altså samme dag som vi fikk hjemmeleksa. Jeg skulle til kiropraktoren klokken 13:50, og kom til timen fem minutter før tiden. Jeg så at det var et par sko i gangen, og skjønte derfor at kiropraktoren hadde en pasient. Jeg fant da et blad jeg kunne lese imens, og slappet av med det. Alt bra så langt... Klokken var blitt 13:55 når utgangsdøra åpnet seg, og en mann med taxisjaførantrekk kom smilende inn. Da startet kaoset! 

Tusen tanker begynner å vrimle i hodet mitt: -Har jeg ikke time nå allikevel? Tenk om han kommer inn før meg!! Tenk om det har skjedd noe feil!! Tenk om.... Jeg blir altså usannsynlig stresset bare fordi det kommer en fyr inn i rommet, og jeg må holde igjen trangen til å stille meg i kø utenfor døra, eller aller helst dytte han ut med makt, og deretter låse. Stresset skulle vise seg å være helt unødvendig, og jeg kom inn til timen tre minutter senere. Taxisjaføren var bare tidlig ute, siden det var hans første time hos kiropraktoren. 

Den neste episoden jeg opplevde skjedde noen dager senere. Jeg var ute og kjørte bil, hørte på allsangmusikk som vanlig, og alt var solskinn og konfetti. Helt til det fatale skjedde. En bil bak meg TUTA, og nok en gang kommer det en milliard tanker i hodet. 

Den første tanken som slår meg er at bilen min sannsynligvis er i full fyr, eller at jeg har dratt med meg en hund i bånd siden jeg dro hjemmefra. Jeg overveier også muligheten for at jeg har gjort noe veldig ulovlig, og at det er politiet som er etter meg. Kanskje jeg har påkjørt og drept et barn uten at jeg har merka det? Det er med andre ord ikke måte på hvor mange katastrofetanker som kommer strømmende til, og dette fører selvsagt til at pulsen stiger til tusen og at jeg blir veldig stressa. Det viste seg at bilen bak bare tutet på en bil som kom kjørende imot, altså for å hilse. Nok engang unødvendig stress...

Noe jeg bruker mye tid på i løpet av en dag er å sjekke om jeg har fått epost, og som regel er jeg inne på mailen flere ganger i timen. Akkurat hvorfor vet jeg ikke helt, men jeg må vel være livredd for å gå glipp av noe? Hvis jeg mot formodning ikke har sjekka innboksen på en stund (les halvannen time), og ser at jeg har fått post, blir jeg utrolig satt ut, og jeg er helt sikker på at verden kommer til å gå under hvis det går mer enn fem minutter fra jeg fikk meldinga til jeg har svart på den. 

Det er dessverre ikke bare sene svar på eposter som stresser meg, jeg har nok et veldig anstrengt forhold til tid generelt. Skal jeg møte noen kommer jeg minst ti minutter før tiden, og om jeg har mindre tretti minutter fra jeg kommer til jobb til timen starter får jeg fullstendig panikk, og jeg er sikker på at timen kommer til å bli en katastrofe (selv om jeg brukte fem timer dagen før til å forberede den). Når jeg selv er så opptatt av å være punktlig og presis tar jeg det litt som en selvfølge at andre har det på samme måte, og jeg blir ekstremt stressa og urolig om den jeg skal møte ikke kommer tidsnok. 

Ofte ender jeg opp med å trave frem og tilbake som en gærning, samtidig som jeg sparker stein og smågrus til alle kanter i ren frustrasjon.

Dette med å ha et litt ekstremt forhold til tid startet nok så tidlig som på ungdomsskolen. Da var vi en gjeng på tre-fire stykker som pleide å gå sammen til skolen, og dersom de kom for sent var jeg så sint at jeg nesten gråt. Dessverre var jeg en ganske umoden og teit ungdom, slik at sinnet mitt resulterte i et litt apatisk og furtent humør, hvor målet mitt var å "straffe" de andre ved å være stille og sint. Husker spesielt godt én slik episode: 

Vi var på vei hjem fra skolen, vi pratet og lo, og stemningen var generelt god. Dette var helt til Renate brøt idyllen og sa at jeg gikk "rart". Det hun mente var at jeg gikk slik at jeg skjøv de andre ut av veien, slik at det ble vanskelig å gå fire ved siden av hverandre. Hårsår og humørsyk som jeg var, førte dette til at jeg ble en fin cocktail av såret, sinna og furten, og jeg svarte med å gå surmulende og sinna tre meter bak de andre resten av veien hjem. Målet med dette var da å "straffe" de andre, men det endte som alltid med at de bare gikk videre og fortsatte den muntre praten. 

Jeg er veldig opptatt av at folk jeg omgås med skal like meg, og vil vel aller helst være bestevenn med alle jeg treffer. Dette gjør at jeg ofte er overenergisk og blid når jeg møter noen i gangen eller på gata,for noe av det jeg frykter mest her i livet er å ha uvenner eller å havne i konflikt med noen. Hvis den jeg møter ikke er fullt like glad og energisk som meg selv, tolker jeg det i verste mening, og er sikker på at vedkommende HATER meg.

På jobb møter vi jo x antall mennesker i gangene, på personalrommet, i klasserommene og på kontorene, og det bør jo ikke være noen stor overraskelse at ikke alle er like glad for å se meg hver gang vi møtes. Jeg blir uansett nervøs og stressa, og begynner med én gang å tenke på hva jeg kan ha gjort galt siden det andre mennesket tydeligvis HATER meg.

Siden jeg stort sett er energisk, blid og hyggelig mot folk, er det nok mange som tror at jeg er en sånn som elsker alle former for sosiale sammenkomster. Dette er imidlertid langt i fra sant, og en av de situasjonene jeg føler meg aller mest stressa og ubekvem er i store folkemengder. Konserter og storbyer gir meg hodepine, klaustrofobi, og grøssninger, men aller mest ubekvem er jeg hvis jeg skal på en fest jeg ikke arrangerer selv, eller hvor jeg ikke kjenner så mange. 

Når jeg er på en slik fest, hvor jeg ikke kjenner så mange, føler jeg meg som verdens minst interessante og spennende person, og jeg er sikker på at ingen vil snakke med meg, og at jeg ikke har noe spennende å komme med. Jeg blir ofte stående alene mens jeg ser på at de andre har det gøy, noe som resulterer i at jeg bare føler meg mindre og mindre, og mer og mer utilpass og ensom, samtidig som jeg er sikker på at det må være noe alvorlig galt med meg siden alle de andre har det så innmari gøy og ikke jeg. Disse situasjonene gjør meg derfor ekstremt anspent og knytt, samtidig som jeg blir stressa og lei meg fordi jeg føler meg så annerledes enn de andre. Hvis jeg vet at jeg skal på en slik type fest gruer jeg meg i ukevis, og det eneste jeg vil er å være hjemme alene med en god bok.

Den siste nervøse situasjonen jeg har erfart denne uka skjedde når jeg var på butikken i går. Jeg er veldig, veldig, veldig glad i varmmat fra Meny, og bare tanken på kjøttkaker, kyllinglår og tacobaguette gjør at jeg får vann i munn. Dessverre har jeg tydeligvis store problemer med å bestille varmmat, og i går la jeg for første gang ordentlig merke til hvor grusomt jeg syntes det er. 

 

Bak varmmatdisken står det en Meny-ansatt man må få hjelp av for å få varen man ønsker. Her begynner også stresset mitt. Jeg syntes det er skikkelig ubehagelig å be dama bak disken om mat, både fordi jeg generelt hater å få hjelp av andre, og fordi jeg er sikker på at hun syntes jeg er teit og ekkel som kjøper en tacobaguette en vanlig fredag. Jeg blir derfor både flau, anspent og ubekvem i disse situasjonene, og trøsten må vel være at det fører til at jeg kjøper slik mat forholdsvis sjeldent. I en periode i slutten av tenårene husker jeg at jeg syntes det var så flaut å kjøpe godteri i butikken at jeg styrte helt unna det. Dessverre er jeg ikke redd for det lengre...

Som vi har sett er det mange små og enda mindre situasjoner som gjør at jeg blir anspent og stressa i hverdagen, og dette er bare et lite knippe av situasjonene som gjør meg urolig og utilpass. Jeg blir faktisk litt satt ut av å se hvor lite som skal til for å gjøre at det kommer negative tanker, og jeg tenker at det er mye å jobbe med fremover!

Det var jo så innmari gøy...

I går var jeg på kurs igjen, og til tross for at jeg ikke har hatt store forventninger til det må jeg si at det er mye der som treffer meg. Det er så mange av tingene det blir snakket om jeg kjenner meg igjen i, og på et tidspunkt ble jeg nesten rørt til tårer fordi jeg kjente meg så innmari igjen. Er ikke det passe teit? Være på gråten bare fordi noen snakker om noen egenskaper jeg har som har gjort at jeg har havnet i den kjipe situasjonen jeg er i i dag? Den ene kurslederen fortalte at hun hadde møtt mennesker som ikke skjønte hvorfor de hadde gått på en smell, fordi de hadde jo hatt det så gøy! Det er akkurat slik jeg har trodd jeg har hatt det - så i n n m a r i gøy!

Gøy for meg har, siden jeg var 15-16 år, vært å fylle hvert eneste ledig minutt av dagen med noe, det være seg jobb, skole, venner, trening eller andre mer eller mindre unødvendige sysler. Det å ha fem minutter uten at noe skjer har vært nederlag og krise, og jeg ser nå at det kanskje har bidratt til å gjøre meg til den krøplingen jeg gradvis har blitt de siste 18 månedene. 


En pust i bakken etter endt arbeidsmorgen (Posten, 2007)

Jeg er ikke helt sikker på når det startet, men jeg innbiller meg at ting tok litt av første året på videregående. Da hadde jeg fått meg jobb i posten, og ville bruke så mye tid som mulig på jobb. Det innebar at jeg ofte jobbet én time eller to før skolestart og gjerne et par timer etter skolen var ferdig, hvis jeg hadde mulighet til det. Tredje året på videregående gikk jeg på Greveskogen, noe som passet veldig godt siden jeg også syklet med post på Eik. Da kunne jeg jo bare sykle litt med post i fritimene, i pausene og etter skolen var ferdig -perfekt!

Skolen brydde jeg meg aldri sånn veldig mye om, det vil si, jeg bestod alle fag og fikk vitnemål, men gjorde ikke noe mer enn jeg måtte. Når jeg begynte på studier var fremdeles jobben første prioritet, og jeg fikk jobb som innebar sortering av post mellom 05.00-08.00 hver dag. Deretter trente jeg én times tid før jeg hadde full dag på skolen. På ettermiddagen skulle det også skje noe, og jeg fikk panikk om det ikke var trening eller andre aktiviteter jeg kunne være med på. Det skulle være noe hele tiden, *snap, snap, snap*


Best humør og raskest ned (idrett årsstudium, Tønsberg, 2007)

Etter ett år med idrett flyttet jeg til Sogndal for å studere friluftsliv. Fremdeles var skolen ikke-prioritet, og det første jeg gjorde var å skaffe meg jobb på Dolly Dimples, hvor jeg etter kort tid også ble daglig leder. Jeg husker jeg var sykt fornøyd når jeg ble daglig leder, for da var jeg ansvarlig for timelistene, og jeg satte derfor meg selv opp på nesten alle vakter -helst doble hver dag. Dette ved siden av fulltidsstudium, daglig trening, frivillig arbeid på Meieriet, og hyppige sosiale gjøremål. Når tiden på Dolly var omme skaffet jeg nye jobber, og på ett tidspunkt sjonglerte jeg mellom 4-5 ulike jobber og studiene. Dette var jo så gøy og jeg behøvde aldri kjede meg!


Med på alt som skjer, dag og natt (Sogndal, 2008)


Opprettet badegruppen "Sogndal helårssvømmere" (Sogndal, 2009)

Videre dro ferden til Trondheim og PPU studier, hvor jeg også jobbet på løplabbet og i posten samtidig. Dagene bestod av nattevakter i posten, fulle dager på skolen, og jobben på Løplabbet på ettermiddagen, hvor jeg hadde løpetreninger og kurs 3-4 ganger i uka. Jeg tok på meg alt jeg kunne av jobb, og skolen bestod jeg med sånn passe gode karakterer. På denne tiden fant jeg også ut at jeg ville "satse" litt på løpinga mi, og jeg klemte inn minst én løpeøkt om dagen. Går jeg tilbake i treningsloggen fra denne perioden bestod de aller fleste ukene av mellom 80-110 km løping i uka, ved siden av styrkeøkter. Gud, så gøy jeg hadde det!


Litt døtid på jobb en lørdag (Løplabbet, Trondheim, 2012)


Én av de tre løpegruppene jeg trente (Trondheim, 2014)

Jeg har aldri sett på meg selv som noe "flink pike", fordi det er noe jeg har assosiert med det å prestere på skolen. Siden skolen alltid har havnet i andre rekke for meg skjønte jeg heller ikke hvorfor én av behandlerene jeg har vært hos snakket om at jeg var en slik "flink pike" -jeg hadde jo bare 3,5 i snitt fra videregående? Nå ser jeg at jeg har vært en veldig flink pike i jobbsammenheng, og at jeg har presset meg langt over evne i femten år. I tillegg har jeg et over gjennomsnittlig sterkt konkurranseinstinkt, noe jeg heller ikke tror har bidratt positivt. Jeg skulle ikke bare jobbe mye, men jeg skulle sortere fortest av alle, sykle ruta fortere enn alle, lage pizzaer fortere enn de andre, selge flere sko enn alle andre -rett og slett være best i alt hele tiden. Og jeg hadde det jo gøy! Jeg kan helt ærlig si at det føltes ut som ren skjær moro fra morgen til kveld.


Ferdig med løp (Tønsberg, 2012)

For meg føltes det bra å ha det ene gjøremålet på agendaen etter det andre, og å fly fra én aktivitet til den neste uten tid til å puste i mellom. Jeg elsket å få skryt fra kolleger, sjefer og medelever, og jeg elsket å høre at folk var imponerte over meg og alt jeg fikk gjort i løpet av én dag. Jeg elsket den følelsen det var å komme på skolen klokka 09:00, vel vitende om at jeg allerede hadde jobbet to og en halv time og trent i én, mens de andre var trøtte og nettopp hadde stått opp, og jeg elsket å vite at det fremdeles var hundre gjøremål på planen før jeg skulle legge meg. 


Volleyballgjengen fra Høgskolen i Vestfold (Horten, 2011)

Lederne på jobben jeg har nå har vært helt fantastiske oppi det hele. Det er vel egentlig dem som har sett at jeg er nødt til å roe meg ned, og at jeg er må tørre å si nei i blant. "Men jeg gjør jo bare ting jeg syntes er gøy" sa jeg i en samtale vi hadde i høst. "Jeg tror ikke det er derfor jeg har så vondt i nakken og ryggen, jeg er jo ikke stressa, jeg bare koser meg!" 

Det jeg sånn smått begynner å forstå nå er at noe kan føles gøy og lystbetont, men samtidig være en belastning som gradvis bryter en ned. Jeg har den siste tiden måtte kaste inn håndkle på flere arenaer: Jeg har sagt fra meg plassen på trenerkurs i langrenn, som sensor i norsk, og som trener for barn. Alle disse aktivitetene er jo ting jeg syntes er GØY, men som samtidig skaper stress, anspenthet og smerter. Det føles veldig rart å få klapp på skuldra fordi jeg har sagt nei til noe, men det er vel kanskje det eneste som kan gjøre meg bra?


Ordentlig gøy: leke med Ivar utendørs <3 (Sjuestokk, 2018)

Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor jeg nå ligger i sofaen med vondt i nakken og betennelse i korsryggen, og jeg håper bare at jeg ikke har forstått det for sent...

Verdens beste følelse?

Det er få ting som slår den følelsen av å mestre noe, enten det er snakk om å slå gamle rekorder eller å klippe tujahekken en lørdagsformiddag. På fredag havnet jeg i en situasjon som både gir meg ekstrem mestringsfølelse og lettelse, og det uten at jeg gjør noe spesielt selv. Det kan hende det bare er meg som er rar, men den følelsen jeg får når jeg "består" en politikontroll er helt fantastisk, og det er lite jeg finner mer tilfredsstillende her i livet. 

På fredag var jeg som vanlig på vei hjem fra jobb. Det var første dagen i helga, jeg var i godt humør, Taylor Swift ble spilt på full guffe, det var sol, og jeg var snart hjemme! Det var med andre ord svært god stemning i min lille røde Citroen, og jeg sang for full hals når jeg kjørte oppover Hogsnesbakken.

Siden mitt eneste fokus var å synge så høyt som mulig, fikk jeg ikke med meg politimannen som stod gjemt på busslomma og hadde fartskontroll, og jeg så derfor han og den skjulte politibilen alt for sent. Når jeg er i et slikt humør som jeg var da, har jeg ikke alltid like god kontroll på farta, og jeg er derfor ikke sikker på om jeg kjører i 40 eller 55. De tre-fire sekundene som følger etter jeg har oppdaget kontrollen er derfor veldig ubehagelige og lange... Mens jeg nærmer meg politimannen i sneglefart, ser jeg hele livet mitt passere i sakte film, og ser for meg det stresset det blir når jeg må komme meg til jobb, trening, barnehage og diverse behandlinger UTEN lappen. Når jeg venter på "dommen" havner jeg derfor i en total apatisk sinnsstemning: musikken forsvinner, fuglene slutter å kvitre, og alt bare er mørkt og dystert. 

Heldigvis kjørte jeg ikke for fort, og jeg kunne trygt rulle videre hjemover. Jeg kan ikke beskrive den følelsen jeg har etter disse situasjonene, og jeg blir absurd glad og fornøyd med meg selv. Musikken og nåtiden kommer straks tilbake med full fres, og jeg fortsetter ferden hjemover mens jeg synger, danser og peker på folk som kjører og går, hvis det passer med sangen. 

Er ikke det passe teit? Å være så sinnsykt glad bare fordi jeg ikke gjør noe ulovlig? Skulle ønske jeg hadde den samme følelsen i alle situasjoner jeg ikke gjør noe ulovlig: når jeg ikke stjeler noe i butikken eller plaffer ned noen på trening, eller når jeg ikke kidnapper noen tilfeldige unger på vei hjem fra jobb. Da tror jeg det skulle vært veldig hyggelig å være i min omgangskrets.

Vet ikke helt hva budskapet her er, kanskje å være mer fornøyd med de små tingene? Dere får bestemme selv ♥

 

Er du en voksen?

Ivar har vist seg å bli en skikkelig utegutt, så etter han blir hentet i barnehagen, rundt 14-15-tiden, er vi stort sett ute helt til han skal legge seg. Da er han fortsatt ikke fornøyd med dagens totale antall utetimer, og når han skjønner at han må inn er det fullstendig krisesituasjon. I går var vi derfor som vanlig ute, og siden klokka begynte å nærme seg syv begynte vi å ta fatt på veien hjem. I gata møtte vi to av naboguttene, som er noen år eldre enn Ivar, og vi stoppet opp for å leke litt med dem før vi gikk inn. Plutselig stopper den ene av dem opp med å leke. Han betraktet meg lenge og vel, og omsider tørr han å spørre om det han tydeligvis har fundert på en stund.


Han: -Duuu... Er du en voksen?
Meg: -Jada, jeg er jo mammaen til Ivar!
Han: -Ja, det er du jo...

Jeg måtte jo le litt av spørsmålet, og samtidig tenkte jeg litt over mitt eget svar. Er man nødvendigvis voksen bare fordi man har en unge? Jeg fant ut at svaret var ganske dårlig, og tenkte på hva som egentlig er bør være kriterier for å kunne kalle seg voksen. Vi fortsatte leken, men snart stopper gutten opp igjen. Han har tydeligvis også tenkt mer over dette om at jeg er en voksen, og har kommet frem til et fornuftig svar. 


Han: -Men du?
Meg: -Ja?
Han: -Men da er du en skikkelig liten voksen!

Jeg er nok ikke den største voksne personen som eksisterer her i landet, men voksen er jeg vel? Jeg har eget hus, samboer, barn, jobb og inntekt. Jeg har lån i banken, serfikat og egen bil, og jeg bestemmer stort sett helt selv når jeg skal legge meg. Jeg vet ikke akkurat helt når det faktisk skjedde, men nå kan jeg vel ikke lengre kalle meg noe annet enn en liten, men voksen dame?

Mobbet av bestemor (95)

På søndag kom bestemor på besøk til mamma og pappa på Eik. Vi satt ute og spiste eplekake bakt av tante Elin, og vi koste oss i den nesten sommerlige temperaturen. Ivar og jeg skulle etterhvert hjemover, og jeg gikk for å gi bestemor en klem. Hun spurte meg da om hvordan det gikk med meg, og jeg svarte som sannheten var, at det går veldig opp og ned. Jeg fortalte henne at jeg skal begynne på et kurs i mestring av belastning, som kanskje kan hjelpe meg med å takle stress og endre måten jeg tenker på. Jeg vet ikke hva slags reaksjon jeg hadde forventet, men en skikkelig latterkrampe var kanskje ikke det første jeg hadde tippet. Bestemor på 95 år klukklo så hun holdt på å ramle ut av bilen, og jeg slet litt med å forstå den voldsomme humoren i den noe kjipe situasjonen jeg er i. Latterkula ble etterfulgt av en fortelling om bestemors mormor, "mormor Kristine" som var tretti år sånn cirka i 1890.

Bestemor fortalte at mormor Kristine hadde den nette summen av ti unger når hun var like gammel som meg. Mormor Kristine måtte tidlig opp hver morgen for å hente vann, og da kunne hun ikke hente vann fra krana, -nei, hun måtte helt ned i bekken som rant to-tre kilometer nedenfor gården, og mormor Kristine kunne bære imponerende mange liter vann på en gang. Mormor Kristine hadde ansvar for alle dyrene på gården, samtidig som hun måtte passe disse ti ungene hun hadde satt til verden. Mormor Kristine hadde det tipp topp, og mormor Kristine hadde ihvertfall ALDRI behov for noe "kurs for mestring av belastning". Jeg vil ikke akkurat påstå at bestemors fortelling om superkvinnen, mormor Kristine, fikk meg til å føle meg noe særlig bedre (heller tvert om), men den fikk meg, om ikke annet, til å fundere litt over hvordan henholdsvis Kristine fra 2018 og mormor Kristine fra 1890 hadde klart seg om de hadde byttet plass.

Én av de tingene som irriterer meg mest ved å leve i 2018 er all den tiden vi bruker foran skjermer. Ofte når jeg er oppgitt over egen eller andres skjermbruk, roper og jamrer jeg meg over at jeg lever i feil tid, og mumlet at jeg hadde hatt det mye bedre om jeg levde for hundre år siden, hvor både skjermer, sosiale medier og likerklikk var ukjente fenomen. Om jeg hadde reist tilbake i tid og havnet i år 1890 tror jeg at jeg ville klart meg relativt fint, og jeg tror også at mange av utfordringene og smertene jeg har i disse dager ville vært fraværende om jeg byttet plass med mormor Kristine. Det var vel ingen som forventet så mye mer fra kvinner enn at de skulle føde og oppdra barn, stelle i huset og for mannen, og kunne bake småkaker til kirkekaffen på søndagene. Det med høye forventninger og krav tror jeg også er en grunn til at mange kvinner sliter i dag, og det hadde sikkert ikke gjort noe å leve under litt mindre press for mange. Men hva med superkvinnen, mormor Kristine, da? Hva om hun og de ti ungene hennes våknet opp en vårdag i år 2018? 

Først og fremst vil jeg tro det er enorm forskjell på å ha ti barn i år 1890 og i 2018. Siden mormor Kristine bodde på gård og de levde av det jorda hadde å by på, vil ti unger i deres tid bety det samme som enormt mye ekstra arbeidskapasitet og penger i kassa. Barna kunne bistå på gården fra tidlig til seint uten at naboene rynket på nesen av den grunn. Hadde mormor Kristine med mann og unger levd i dag og brukt barna som arbeidskraft dag og natt, kunne de like så godt montert et stort selvlysende skilt med piler og teksten "barnevernet ønskes velkommen" på taket sitt. Barnearbeid er relativt ugreit i år 2018, og spade, hakke og rive er erstattet med en felles oppfatning om at alt skal skje på barnas premisser. Bøndene opplever heller ingen enorm økonomisk vekst i disse dager, slik at det å fø opp 12 mennesker på én lønning ville vært mer eller mindre umulig i dag.

Jeg tror også at man hadde mindre kontroll på barna sine for 130 år siden, og at det var mer vanlig at de styrte og ordnet på egenhånd. I dag er utforskende lek det samme som en sikker død, og dersom en mor har barnet utenfor øyesyn i toppen 20 sekunder, er hun i dag en dårlig og uansvarlig mor, som egentlig ikke bryr seg om barnet i det hele tatt. I tillegg til en konstant overvåkning av barnets aktiviteter skal du skal også følge de opp på alle arenaer i livet, fra foreldremøter i barnehagen og i skolen, til idrettsarenaer og i barnebursdager. Jeg kan ikke engang forestille meg det kaoset det hadde blitt om mormor Kristine skulle følge opp alle de ti barna sine på konferansetimer, foreldremøter og diverse idrettsarrangementer som er realiteten i dag. 

Det å være hjemmeværende vil, som vi har sett, være mer eller mindre umulig for mormor Kristine, og for å få endene til å møtes må hun derfor ta seg en utdanning før hun skaffer seg jobb. Det første mormor Kristine må gjøre er derfor å ta opp samtlige fag fra ungdomsskolen og videregående -hun hadde jo selvfølgelig ikke fullført grunnskolen da hun fikk første ungen som 14-åring. Etter å ha vært på skolen fra 08-15 hver dag i fire-fem år må hun fortsette på høgskole eller universitet, for i 2018 er det jo ingen som ikke tar lang utdanning. Etter minst ti år med studieår er mormor Kristine nå ferdig utdannet lærer, og hun får seg jobb på skole. Hun har levd på studielån og stipend alle disse årene, og utdanningen har hun gjennomført ved siden av å brødfø, følge opp, og oppdra de ti barna sine. Mormor Kristine ser nå frem til å endelig få betalt for alt strevet, men hun oppdager raskt at hverdagen som nyutdannet lærer langt i fra enkel. Fagene, kompetansemålene og undervisningsoppleggene er jo nye for henne, og hun er nødt til å bruke fire-fem timer ekstra hver dag for å forberede gode timer og rette elevtekster. Mormor Kristine er jo ei grepa dame, og hun ønsker jo derfor heller ikke å gjøre noe halvveis, og er livredd for å underprestere.

Det er mange ting som har forandret seg fra år 1890 til i dag, og mormor Kristine må derfor gjøre enda flere justeringer i livet sitt for å passe inn i den nye tiden. Hun har satt seg inn i fenomenet sosiale medier, og har skaffet seg både facebook, instagram og snapchat, som hun oppdaterer jevnlig for å vise omverdenen hvordan hun og familien har det. 

Trening er også noe som er viktig i år 2018. Mormor Kristine, som tidligere fikk treningen sin fra å hente vann i elva, bør nå trene  5-6 ganger i uka, men det holder ikke å bare trene, hun må helst også prestere og delta på konkurranser med jevne mellomrom.

Det sosiale livet er også viktig for mennesker i 2018, og mormor Kristine blir over gjennomsnittlig opptatt av dette. I løpet av uka besøker hun familie og venner fire-fem ganger, i tillegg til at hun er opptatt av å passe inn hos kollegene sine, og arrangerer diverse sammenkomster for dem. Til slutt er hjem og hus ekstremt viktig i 2018, og målet er å ha et vakkert hjem som til en hver tid er klart for å bli fotografert og trykket i interiørmagasiner. Dette må derfor også mormor Kristine sørge for, for å ikke glemme at det naturligvis også må lages sunn, kreativ og variert mat til de ti barna og mannen hver dag. 

Om mormor Kristine levde med oss i dag er jeg er ganske sikker på at hun også ville kjent litt på at det stilles mange krav og forventninger til oss, og at det er vanskelig, om ikke umulig å strekke til på alle de forskjellige områdene. Jeg tror også hun ville se at det ikke går an å sammenligne det å leve i dag og for 130 år siden, da hverdagen og livsstilen er totalt forandret. Jeg skal ikke si at mormor Kristine hadde et enklere liv enn Kristine anno 2018, men jeg vil heller ikke umiddelbart gå med på at det var så mye vanskeligere å være henne enn meg. Dersom mormor Kristine hadde levd med de ti barna og mannen sin i 2018, med de samme forventningene og kravene til seg selv som Kristine anno 2018 har, tror jeg også at det hadde vært gode sjanser for at hun hadde vært en av de seksten kursdeltakerene på "kurs i mestring av belastning", og at hun hadde tenkt at det å leve i 1890 kanskje var å foretrekke. 

Historien om han som glapp (eller kanskje egentlig rømte?)

Dette er en historie som mange av mine venninner og familie kjenner til fra før, og jeg vet at mange har hatt det veldig på gøy på min bekostning på grunn av den. Dette er er en tragikomisk kjærlighetshistorie som viser hvordan ei ganske normal jente i slutten av tenårene blir betatt av en tilfeldig gutt i nabolaget, og den viser alle de mer eller mindre desperate forsøkene hun gjorde for å kapre han. Historietid!

Etter jeg var ferdig på videregående tok jeg meg et såkalt friår hvor jeg jobbet som syklende postbud hjemme på Eik. Dette var en jobb jeg hadde hatt siden første året på videregående, så jobben var jeg godt kjent med fra før, og den var blitt ren rutine. Sommerdagene kom og gikk, og snart så jeg sensommerlyset legge seg over Eik fra sykkelsetet. Det at jeg skulle ha et friår var vel egentlig ikke noe jeg hadde bestemt meg for, men når man glemmer å søke på skole har man heller ikke så mye valg. Jeg så derfor venninnene mine dra til fremmede byer og steder, mens jeg selv var alene igjen på gode gamle Eik. En av disse sensommerdagene, hvor alle hadde dratt, var jeg litt melankolsk, og for hver gang et postkasselokk smalt igjen og laget ekko i gata, ble klumpen i hjertet større og større. Skolen hadde altså startet igjen, og det var en av disse dagene jeg så han første gang. Jeg kaller han bare for V, ikke det at jeg har noe som helst tro på at han leser bloggen min, men for sikkerhets skyld... Han kom gående i den samme gata som meg, hilste og smilte og hjertet mitt var tapt fra første sekund. Dette skulle føre til en hel haug med absurde situasjoner hvor jeg prøvde å vinne hans hjerte og interesse.



Ukene kom og gikk og hver dag tenkte jeg på V. Jeg hadde ett eneste mål for dagen, og det var å se han. Mange dager gjorde jeg det, men like mange ganger skjedde det ikke. Disse dagene var jeg trist og følte at hele dagen var bortkastet. Etter en stund var jeg ikke lengre fornøyd med å smile og hilse når vi møttes, og jeg følte vi måtte få litt fart på "forholdet vårt". Anledningen kom en onsdag i mai. Da var jeg allerede godt i gang med å finne ut så mye som mulig om han. Jeg visste blant annet at han spilte fotball på Eik og jeg så han ofte løpe intervaller på fotballbanen alene om morgenen. Uansett, jeg var ferdig med postruta mi og var som vanlig deppa fordi jeg ikke hadde sett V. Jeg skulle akkurat sykle hjem, da jeg så han gående nedover en annen gate. Jeg bråsnudde sykkelen så grusen sprutet og syklet så fort de trøtte små beina mine kunne rundt hele Eik, slik at jeg "tilfeldig" kunne komme syklende mot han. Jeg husker hjertet begynte å slå når jeg så han, og at jeg ble veldig nervøs -nå skulle det endelig skje! I det jeg møter han går jeg av sykkelen og ser på han. Han stopper opp, drar ut øreproppene av ørene og lurer nok noe innmari på hvorfor han blir stoppet av postdama på vei hjem.



Samtalen går slik:

Meg: "Hei" 
V: "Hei" 
Meg: "Jeg ser du er glad i å løpe, vil du være med å løpe løp i morgen?"
Han: "Eehm, jeg driver med fotball jeg"
Meg: "Åja, hehe! Hvis du ombestemmer deg er det i messeområdet klokka fem"
Han: "Ok, hadet"
Meg: "Hadeeeeet <3"

Han smilte og var hyggelig, og jeg var helt sikker på at vi kom til å være samboere innen årets utgang. Han kom selvsagt ikke på løpet, men vi fortsatte å smile og hilse de gangene vi møttes.

Jeg fortsatte å lære småting om han, som hvilke dager han kom med bussen klokka 13, og når han var på Meny på lørdager. Da kunne jeg time min rute slik at vi stadig møttes tilfeldig. Dette ble raskt kjedelig og jeg fant ut at jeg måtte ta affære, siden han tydeligvis ikke hadde planer om det. Når jeg fant ut hvor han bodde (det tok faktisk lang tid) brukte jeg alltid kjempelang tid i den gata, særlig foran postkassa til familien han leide hos. En dag jeg stod ved postkassa hans og somla noe voldsomt kom han faktisk ut, og pulsen steg igjen. Han kom mot meg (som han jo måtte for å komme ut av huset) og han nikket og smilte til meg. Jeg gestikluerte og prøvde å vise at jeg ville at han skulle ta øreproppene, og etterhvert gjorde han det med et spørrende blikk.



Meg: "Har du sett en pakke?"
Han: "Eeeh, nei, jeg er jo på vei ut fra huset mitt"
Meg: "Åja! Hehe! Hvilken vei skal du?"
Han: "Ehhhh, den veien der" (peker)
Meg: "Ok, hvis du ser en pakke -den er stor og hvit, kan du sende meg en melding da?"
Han: "Ehhm, det kan jeg"

Målet mitt med denne samtalen var jo selvfølgelig at han skulle spørre om nummeret mitt, slik at vi kunne sende flørtende og søte meldinger med hverandre. Dette skjedde imidlertid ikke, og jeg gav vel heller et inntrykk av at jeg var verdens dårligste postdame, som driver og mister store hvite pakker i hytt og pine. Nok et mislykket forsøk med andre ord.

På denne tiden brukte jeg de fleste fredagene og lørdagene på brygga i Tønsberg, hvor hovedmålet mitt alltid var å treffe på V. -Kanskje forholdet vårt fikk litt fart på seg hvis vi møttes over en øl eller ti? En søndag jeg stod noe redusert foran vasken for å drikke, så jeg V på vei til Narvesen. Jeg hoppet nesten ut av mitt gode sinn av pur glede.

Jeg heiv på meg de nærmeste klærne jeg fant, hoppet inn i et par slipperser og satte kursen mot Narvesen og Eikveien. Målet mitt var å løpe litt ned den gata han kom fra og så snu, slik at vi som vanlig kunne møtes helt tilfeldig. Det som imidlertid skjedde var at han var veldig rask i kiosken og kom ut akkurat idet jeg løp som en gærning over veien. "Heldigvis" var jeg snartenkt og løp som en madman ned gata som lå parallelt istedet. For dere som er kjent på Eik, er skulle V ned Åleveien mens jeg løp ned Løkkeveien. Dette er begge laaaange gater på hvertfall 600-700 meter. Når jeg kom til enden av Løkkeveien løp jeg over til Åleveien (hvor V kom nedover). Jeg fortsatte å løpe oppover mot han og hver gang det kom en sidegate, noe det gjør ihvertfall to ganger, løp jeg inn og ut av disse. Når vi omsider møttes midt i gata stoppet jeg opp. Han ser spørrende på meg og drar som vanlig ut øreproppene fra ørene sine. 



Meg: "Å, hei! Er det deg!"
Han: "Jaa..."
Meg: "Du har ikke tilfeldigvis sett et bankkort?"(Veeldig anpusten)
Han: "Ehm, nei"
Meg: "Okay! Da får jeg bare fortsette å lete!!" (løper videre)

Jeg smiler og løper sikksakk videre oppover veien for å late som om jeg fortsatt leter, mens jeg tenker "hva søren skjedde der?" Han må jo tro jeg har hatt tidenes merkeligste tur hjem fra fest, hvor jeg har vært innom samtlige gater på Eik... Nok engang mislykkes jeg altså i forsøket på å sjarmere han.

Det har nå gått et helt år, og jeg har innfunnet meg med at han nok bare trenger litt tid på å bli forelsket i meg, noe som selvsagt er helt greit. Jeg har begynt å studere idrett på Høgskolen i Vestfold (på Eik), og fikk utrolig nok plass til tross for at jeg nok et år glemte å søke... Jeg og venninna mi, Renate, skal på en åpningsfest eller fadderfest i Horten, og jeg står på badet og er nesten ferdig pyntet og klar til avreise da mamma kommer inn. 



Mamma: "Gjett hvem som akkurat gikk forbi oss og opp mot lysløypa?"
Meg: "Åhhh, herregud!!!!"

Jeg vrengte meg ut av festklærne, hoppet inn i noe treningstøy som lå slengt på gulvet og løp som besatt mot lysløypa. Jeg gjorde en kjapp sannsynlighetsberegning av hvilken vei han hadde gått og tok en råsjanse på at han gikk med klokka slik jeg selv pleier. Jeg løp derfor, fortsatt som en gal, motsatt vei og hadde mål om å kutte løypa etter ca. 1000 meter og slik møte han tilfeldig. Jeg hadde veldig dårlig tid hvis jeg skulle rekke det og løp derfor mye fortere enn jeg egentlig har kapasitet til. Overraskelsen min var stor da han kom mot meg mye tidligere enn antatt, da han hadde kutta løypa tidligere enn jeg hadde regnet med. Han ble derfor møtt av en sprintende, pesende, dødssliten og oversminka jente, med store øreringer i ørene (hadde glemt å ta ut disse), og han så litt rart på meg når han nikket og mumlet "hei". Jeg måtte jo bare fortsette i crazy-person-tempoet jeg holdt, så det ble en fin fem-kilometersøkt før festen (hvor jeg troppet opp rød i toppen og ikke fullt så fint sminka)...

Etter jeg begynte å studere idrett fikk jeg også tilgang til skolens styrkerom, hvor jeg og noen klassevenninner brukte ganske mye tid. Gleden og overraskelsen var stor da V kom ned for å trene en lørdagsmorgen i september. Plutselig var vi i samme rom, bare oss to, i mange mange minutter. Dette var det beste som hadde hendt meg -tenk, minst én time alene med han. Nå fikk jeg jo god tid til å studere han, ikke bare de fem sekundene vi pleier å sees. Han så litt forundret ut når han så at jeg var der, men kom fort i gang med treninga si.


Jeg følte at jeg måtte benytte anledningen, så jeg gikk bort til han og prikket han på skuldra:

Meg: "Duuuu?"
Han: "Ja..."
Meg: "Jeg skal snart på opptak på politiskolen, og må derfor bli flink til å løfte benk. Har du noen tips?"

Han gav meg flere tips, før han pakket og dro hjem, og jeg følte at -nå, nå var det VIRKELIG ting på gang her!

Siden han var på styrkerommet (som egentlig var et bomberom) én lørdagsmorgen, var jeg deg selvsagt HVER lørdagsmorgen, gjerne i 2-3 timer for å være sikker på at jeg ikke gikk glipp av han. Jeg byttet til og med bort vakter fra jobb for å være på styrkerommet i en periode. Ofte var han der, og særlig interessant var det de gangene han hadde med seg en kompis. Da kunne jeg høre på hva de snakket om, og ble slik enda bedre kjent med han (et veldig sunt forhold). En lørdag vi trente "sammen" og økta hans gikk mot slutten, pakket han sakene og gikk mot døra. Jeg heiv meg rundt og pakket mine saker i rekordfart, og fløy etter han.

Meg: "Skal du dra? Jeg også! Vi kan gå sammen!!"
Han: "Ehm, ja vel"

Vi gikk de 5-6 minuttene hjem til meg sammen, før han gikk alene videre mot sin hybel. Vi pratet hele veien og det var veldig hyggelig. Jeg hørte selvsagt bryllupsklokkene ringe, og var nå helt overbevist om at det kom til å bli oss. Etter dette ble det en liten tørke, hvor jeg så lite til han, og dagene mine var derfor også ganske triste.

En vårdag noen måneder senere var jeg og noen fra klassen på byen. Da så jeg plutselig et kjent bakhode i baren, V var på byen!! Jippi!!! For første gang på to år var han endelig ute og på samme sted som meg. Det var vel ingen tvil om at dette var "ment to be"? Jeg var nesten på gråten da jeg gikk mot han i baren. Jeg følte musikken stoppet opp og at alle smilte og nikket mot meg og heiet på meg når jeg banet meg vei bort til han. Etter litt kaving stod jeg omsider bak han, og så for meg gleden i ansiktet hans når han så at jeg også var ute.Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på sååå lenge! Jeg prikket han på skulderen mens jeg kastet på håret og forberedte meg på hvordan jeg skulle hilse og smile litt sånn tilfeldig når han snudde seg, men ingen ting skjedde. Jeg prikket igjen litt hardere, men fortsatt ingen respons. Jeg så på venninnene mine med et forvirret blikk -hva i alle dager skjer? Jeg prikket igjen, ganske hardt nå, men han snudde seg aldri. Jeg gikk da trist og krumbøyd bort til bordet vårt, mens jeg så han forlate "åstedet".

Etter denne episoden gav jeg til slutt opp, og innfant meg med at han nok måtte være homofil (en lettere forklaring å leve med). Når skoleåret var omme flyttet han også fra Tønsberg, og jeg har derfor heller aldri sett noe mer til han. Jeg kommer alltid til å lure på hvorfor han ikke snudde seg i baren den siste kvelden. Jeg vet ihvertfall at dersom noen hadde prikket meg manisk på skulderen over lengre tid hadde jeg snudd meg for å se hvem det var. Han må vel på et eller annet tidspunkt ha sett meg og regnet med at det var hun gærne og ustabile postdama som prikket, og bestemt seg for at det var best å late som ingenting.

Dette er en historie jeg egentlig er litt glad i, fordi den viser ei ung jentes pågangsmot og driv. Den er også litt trist, for det var vel bestandig ganske åpenbart at han ikke var spesielt interessert i meg. Når jeg tenker tilbake på dette savner jeg også ungdomsårene litt, hvor man (ihvertfall jeg) gjorde slike teite ting og levde i nuet. Jeg er heldigvis veldig fornøyd med at jeg ikke fortsatte jakten på V, slik at jeg heller møtte Halvard!

Håper dere har hatt litt glede av denne lange posten, og at dere som er litt yngre kanskje har fått noen gode tips til hvordan dere kan sjekke opp gutter! Mye å lære her!


En vanlig dag på jobben i 2007

Jeg er blitt en slik NAV-er!

Dere som har fulgt bloggen min en liten stund har sikkert fått med dere at jeg har hatt mitt å stri med det siste året. Fra september har jeg vært sykemeldt i forskjellig grad -alt fra 100% til 60%, som jeg er akkurat nå. Jeg har fremdeles mye vondt -hver dag for å være ærlig, men det er ikke like ille til enhver tid. Å jobbe 40% er noe jeg får til akkurat nå, men jeg føler også at det ikke er mye som skal til før jeg går på en "smell" igjen. Jeg går derfor hele tiden og bekymrer meg for fremtiden, og ser for meg at jeg kommer til å ende opp i en illeluktende og slitt sofa, med kulemage, uønsket hårvekst (av en eller annen grunn forbinder jeg dette med arbeidsuføre) og et stort glass med øl i hånda. Jeg ser for meg at jeg kommer til å dusje maks én gang i uka, og at jeg såvidt flytter det trøtte blikket mitt fra TV-en (samtidig som jeg kommer med en rungende rap) når Ivar og Halvard kommer hjem fra sine daglige gjøremål. For det er jo sånn sykemeldte, arbeidsuføre og NAV-ere er i mine øyne. Og dette er igjen egenskaper som er så langt unna meg og de kvalitetene jeg ønsker å representere som mulig. Derfor er jeg nå i en slags liten krise.


Meg om tre år?

Jeg har alltid sett på det å skulle være sykemeldt som det samme som å mislykkes i livet sitt. Jeg har forbundet det med unnasluntrende og arbeidsskye mennesker, og har aldri tenkt tanken på at det også kan ramme meg. Etter jeg selv ble sykemeldt har jeg derfor vært livredd for at andre skal se på meg som en slik unnasluntrer, og at jeg bare tar meg noen ekstra måneder "fri" fordi jeg kan og vil. Særlig vanskelig syntes jeg det er å forholde meg til det at alt tilsynelatende er bra med meg. Jeg har skanna hele kroppen for feil, men det er ikke noe galt, noe som jo også forsåvidt er fint. Problemet er at jeg føler det er mer innafor å være sykemeldt hvis du har et synlig problem, som en brukket fot eller en prolaps. For hva har jeg egentlig? En vondt nakke som plager livsskiten ut av meg, men som ingen kan finne noe feil med, og som ingen derfor heller kan forstå hvor vond er. Hadde jeg hatt et bilde som viste at -shit, her er det jo faktisk en prolaps eller et brudd, hadde jeg også følt meg bedre fordi jeg har en konkret grunn som åpenbart gjør vondt.

Trening er noe jeg heldigvis klarer å drive med i ønsket kvantum, og jeg får både til å løpe, gå på ski og trene styrke nesten så mye jeg vil. Det er også noe jeg føler litt på, for en sykemeldt person skal vel ikke løpe intervaller og delta i mosjonsrenn på fritiden? Treningen er noe av det som gjør at jeg fortsatt kan føle meg som meg, og i ei lita time kan jeg glemme alt om vondt nakke, om å være en god mor, samboer og lærer, og bare fokusere på skoene som treffer asfalten i passe frekvens, eller på motbakken som venter rundt neste sving. Det å være i aktivitet er en slags terapi for meg, og jeg prøver derfor å ikke tenke på at andre kan oppfatte det som litt motstridende at jeg ikke er på jobb, men på trening. Jeg vet ihvertfall selv hva jeg ville tenkt om jeg så noen jeg visste var sykemeldte løpende langs veien i høy fart og med et stort smil om munnen... Kanskje jeg egentlig blir straffet for fordommene jeg merker jeg har etter å ha skrevet dette innlegget? 


Sykemeldt?


Sykemeldt?

Jeg har prøvd veldig mange ulike behandlingsformer, og har nå, etter mye venting fått time til psykomotorik fysioterapeut. Dette er noe jeg har litt troa på, og det blir spennende å se hva det egentlig handler om. Jeg skal også delta på et kurs i mestring av belastning, noe som kanskje kan hjelpe meg med måten jeg tenker og ser på meg selv på. Jeg gjør ihvertfall mitt beste for å bli bra, men det føles enda ut som om det er laaangt igjen til jeg kan gå en dag eller to uten smerter.

Hva tenker dere om sykemeldte eller arbeidsuføre? Er det bare jeg som setter dem i en bås og tenker det verste? Kjenner ihvertfall at jeg må jobbe litt med hvordan jeg tenker om andre og med å ikke dømme før jeg vet hele bakgrunnen til folk.

#sykemeldt #arbeidsufør #fremtiden #mamma

Snart på tide å gi slipp?

En ting som er helt sikkert er at det er mange bekymringer som plutselig dukker opp når man har fått barn. Det begynner vel allerede før man har fått ungen ut, da man håper at barnet blir sunt, friskt og verdens fineste samtidig som man også er redd for alt som kan gå galt. Jeg har aldri vært en sånn person som har brydd meg noe overmenneskelig om andre (høres vel ikke helt bra ut), så det å hele tiden skulle være bekymret for en annen person ble en aldri så liten overraskelse. Men slik har det blitt: Når Ivar sover på eget rom er jeg bekymret for at han ikke puster om natten, og jeg er alt for nervøs når jeg må opp for å vekke han hvis han mot alle odds har sovet på eget rom en hel natt. Da har jeg et grusomt bilde av at han ligger iskald, blek og livløs i senga, og jeg slipper alltid et lettelsens sukk når han puster og ser frisk og fin ut. Når jeg er på jobb er jeg bekymra for at barnehagen ringer for å fortelle at han har hatt en stygg ulykke, og når han kjører med andre er jeg bekymra for at de krasjer og dør hele gjengen. Jeg hadde ihvertfall aldri i livet trodd jeg kom til å bli en slik hysterisk og bekymra mor, men jeg begynner vel å se at jeg kanskje har blitt det allikevel (selv om jeg prøver å kamuflere det så godt som mulig).

Alt fra jeg var ganske lita (jeg innbiller meg at jeg var tre, men var sikkert seks) fløy jeg og bestevenninna mi, Ingrid, rundt i skogen alene hele dagen -det føltes i alle fall slik ut. Vi dro hjem når vi mot formodning ble sultne eller når vi ble alt for våte og kalde. Ellers holdt vi oss langt utenfor de voksnes radar og lekte på egne premisser. Vi utforsket skogene på Eik, hang rundt 5. dammen hvor vi enten lette etter rumpetroll og frosk eller utfordret hverandre på hvor lenge vi kunne ha føttene uti før vi ble bitt av blodigler, og vi besteg de høyeste fjelltoppene området kunne by på (gjerne den vanskeligste veien opp). Vi skadet oss heldigvis aldri, noe jeg nå ser på som et aldri så lite mirakel. 

Nå som Ivar stadig blir eldre begynner jeg å innse at han også snart må få fly rundt alene uten at jeg har hundre prosent kontroll over hva han driver med og hvor han er. Jeg gruer meg skikkelig til det, og ser for meg at jeg kommer til å være fra meg av bekymring til enhver tid. Er ikke det litt spesielt? At jeg som alltid har vært selvstendig og vant til å holde på for meg selv skal være bekymra for at min egen sønn blir lik? Jeg burde jo heller håpe på det, da jeg hadde den beste barndommen og oppveksten jeg kan tenke meg. Oppdagelsesferdene jeg og Ingrid hadde ville vært ganske kjipe hvis vi alltid hadde med oss foreldre som okket og bar seg over at vi var for høyt oppe eller for langt uti vannet. 


To små bestevenninner som hadde det aller best alene i skogen

I påsken fikk jeg den første forsmaken på hvordan det kommer til å bli: I gata her bor det flere andre barn, og to av naboungene kom for å leke med Ivar. De har sånne små elektriske biler de kjører rundt med og Ivar fikk lov å kjøre med dem. Jeg lot dem dra i vei oppover gata og når jeg etter en stund dro etter ble jeg møtt av en tom bil. Ivar hadde blitt med barna inn på besøk, noe som var helt ok for foreldrene deres. "Ja, ja" sa jeg og gikk hjemover med en litt absurd følelse. Heldigvis høre jeg barnestemmer før jeg var nådd min egen innkjørsel og så at Ivar var på vei hjemover. Det var to spesielle minutter som gav meg et lite bilde av hvordan fremtiden blir, hvor Ivar er inne hos noen jeg ikke kjenner så godt uten at jeg vet hva de driver med.


Meg uten Ivar: Later som alt er bra (neida, ikke så ekstremt altså)

Jeg vil absolutt ikke bli en slik mor som fotfølger ungen sin til enhver tid, og som aldri lar han utfordre verden selv. Samtidig kjenner jeg at det kommer til å bli tøft å gi slipp på Ivar og miste kontrollen, selv om han bare er hos naboungene i noen minutter av gangen. Vi har jo bestandig hatt full kontroll på hva han driver med og hvor han er, men sånn kan det selvsagt ikke være for alltid. Jeg vil at Ivar skal bli en selvstendig liten tass. En liten gutt som er ute hele dagen med gode venner, hvor han skaper minner i toppen av trekronene og kommer hjem med skitne hender for å spise middag. Samtidig er han jo min lille gutt som jeg gjerne vil følge med på i alle situasjoner, så jeg må nok bare prøve å sette hans behov foran mine egne. 


På oppdagelsesferd i nabolaget


Det er så spennende med vann og søle!!

Jeg håper og tror at det vil føles mindre farlig når Ivar for første gang skal ut på oppdagelsestur i skogen eller i gata alene, for ellers tror jeg at jeg kommer til å bekymre meg ihjel. Heldigvis er han bare halvannet år, og det er vel kanskje begrensa hvor mye han skal gjøre alene helt enda?


Trygt hjemme i sofaen på Sjuestokk

#mamma #barndom #oppvekst #foreldre

Endelig konkurrert igjen!!

Nå sitter jeg i sofaen med en god kopp kaffe i hånda, en varmepute på nakken og er ganske så fornøyd. Det laver ned ute, og for hver nye cm med snø som legger seg blir jeg ti ganger gladere. I går gikk jeg også mitt første skirenn siden, tja, 2014/15 sesongen? Og jeg var derfor uhyre spent på hvordan det ville gå. Jeg var med på det 40 km lange Vindfjelløpet, og med relativt få langturer og hardøkter i treningsbanken hadde jeg ingen anelse om hvordan dette skulle gå, eller om jeg i det hele tatt ville klare å fullføre. 


Jeg har gått mye på ski i år, men hverken langt eller spesielt hardt!

Jeg hadde én økt med langintervall forrige uke, og det er vel mer eller mindre den eneste hardøkta jeg har hatt på ski så langt i år. Derfor hadde jeg ikke noe særlig følelse på hvor fort/sakte det kom til å gå. Målet for rennet var å fullføre og samtidig håpet jeg å klare å ligge på terskelpuls så mye som mulig uten å bli utslitt og gå tom. Forventningene til meg selv var derfor ikke skyhøye, men det er rart med det; når nedtellingen har startet og det er under ett minutt igjen til rennstart skjer det noe i knollen, og forventningene kommer uansett.

Jeg prøvde å åpne så fornuftig som mulig, men lå i sone 4 alt fra første motbakke. Ettersom kilometerne passerte og jeg nærmet meg halvveis, ble jeg ihvertfall sikker på at jeg kom til å fullføre, og da ble fokuset flyttet til å prøve og fullføre med stil. Det syntes jeg at jeg fikk til, og er totalt sett godt fornøyd med egen innsats og prestasjon. Jeg passerte mål på like over tre timer, ca. 40 minutter saktere enn jeg gjorde sist jeg var med, i 2012, men når jeg så at jeg blant annet var ti minutter raskere på nedoverdelen forrige gang er det nok ikke så ille som det føles. Det hadde snødd bra og var derfor litt treigere forhold nå. 


Siste meterne før målgang, og glad for det!

Noe jeg ikke likte så godt med dette rennet var at det var en egen pulje for oss damene som ikke var seedet. Det førte til at vi var 30-40 damer som startet sammen alene, mens det i pulja fem minutter bak kom menn som stort sett var raskere enn oss. Det ble derfor et veldig ensomt renn, og jeg synes det er mye gøyere og mer motiverende å gå sammen med andre, og nå ble jeg gående alene stort sett hele veien. De som tok meg igjen var jo såpass mye raskere at jeg ikke ville henge på dem, og når det bare er 40 damer sammen skal det noe til at flere enn meg holder samme tempo i fire mil. Håper derfor på bedre puljeløsning i fremtiden, slik at rennet blir enda morsommere. 


De siste 5-6 kilometerne gikk jeg sammen med en hyggelig mann som startet ti minutter bak, men som matchet meg godt nedover. Ellers var jeg alene hele veien!

Så da er jeg vel offisielt i gang igjen med ski- og turrenn, og jeg lette allerede etter nye renn å bli med på i går kveld. Det må jo være et veldig godt tegn! Kroppen og nakken er heller ikke så veldig prega i dag, så det gjør det enda mer aktuelt å konkurrere igjen. Jeg er fortsatt ikke helt vant til å havne såpass langt nede på resultatlistene, og det plager meg nok mer enn det burde, formen og tilstanden min til tross. Jeg får prøve å bruke dette til motivasjon for å forbedre meg enda mer, for jeg syntes jo ikke det er spesielt gøy å prestere langt under potensialet renn etter renn. 


Snart....

Montebello neste? 

#vindfjelløpet #vindfjell

Små biter med leverpostei

I lyset fra kjøkkenlampa tenker jeg på livet
Mens jeg smører tykt på en leverposteiskive
Deler skiva opp i små rutede brikker
Og jeg kjenner at det lett i hjertet stikker

Drømmer meg bort i hans lykkelige latter
Hans daglige søken etter nye matboksskatter
Ser den boblende gleden når han matboksen får
Med de hjertevarme rutene, påsmurt i går
En boks merket med  adresse, nummer og navn
En oransje hund, perfekt i hans vesle favn

I mange måneder har jeg stått og smurt
Mens jeg har filosofert og lurt
Tenkt på stort og smått og lite
Og aldri helt ha kunnet vite
Hvordan vil måltidet egentlig bli?
Hva vil tantene gjøre og si?
Må han selv spise sine små skiver?
Mens de andre barna hyler og river?
Vil han bli matet og strøket mykt på armen?
Mens han får sitte på fanget, den trygge varmen?
Og hva med meg, hvor er nå jeg nå jeg,
når de lukker hunden opp for deg?

I lyset fra kjøkkenlampa har jeg tenkt så mye
På alle disse oppgavene -de helt nye:
Smøre biter i små, fine ruter
Knyte sko med bitte små knuter
Trøste når jeg egentlig vil le
Bysse i søvn når du aller helst vil se
Være streng mens jeg skjuler et smil
Lage motorlyder når vi passerer en bil
Fortelle hva alle ting heter:
"Se! Der er en bondegård og der er en seter"
Stryke et varmt, vått kinn midt på natten
Rolig synge "so ro, vesle skatten"

Jeg har smurt skiver med leverpostei, ost og salami
Mens tiden har tikket sakte forbi
Og plutselig kommer det snart en kveld
Hvor du vil smøre skriva selv
Hvor du vil ha egg og kaviar, ikke postei
-Og tjue kroner til kantina, er du grei
Hvor det er fotball,  lekser og venner
Hvor du er skitten etter trening og mangler to tenner
Hvor jeg må hente, kjøre og heie
Og trøste og si "dette vil du greie"
Og det blir jenter, cuper og turer
Mens jeg sitter hjemme og lurer

På hvor det ble av tiden hvor jeg sto
Og smurte tykt på en skive, gjerne to
På kjøkkenet og lurte så på
Hvordan du ville reagere når du så
En oransje matboks med en hund
Om det vil gjøre deg glad for en stund
Og små biter med leverpostei
Skjært opp med omtanke for deg

På kjøkkenet har jeg lurt så på
om du forstår hva du betyr for meg nå
For det eneste jeg egentlig vil
Er at det skal komme tusen dager til
Hvor jeg kan smøre og skjære små biter
Mens jeg tenker på gutten min som sitter
Rundt bordet med de andre små
Mens jeg tenker på alt vi har nå

 

En litt annerledes yogatime

I går bestemte jeg meg for å hive meg med en yogatime på treningssenteret hvor Fredrik trener, da han og Marie lå og sov. Jeg meldte meg derfor på og spaserte de få meterne bort, litt spent på hvordan dette skulle gå. Jeg fikk registrert meg, utlevert nøkkel og garderobeskap, og gikk deretter opp for å vente på at timen skulle starte. Instruktøren var ei ung søt jente, og jeg gikk bort til henne like før vi skulle i gang, slik at hun visste at det var en ikke-ungarsk person med i timen. 

Det var helt greit, sa hun, og hun skulle komme og forklare meg hvis det var noe jeg ikke skjønte. Ellers var det bare å gjøre det hun og de andre gjorde. Greit nok, og jeg gjorde meg klar for min første yogatime på ungarsk. Siden jeg snakket med instruktøren, var salen blitt helt full, slik at jeg måtte finne plass foran alle de andre. De hadde derfor gode muligheter for å følge med på hva nykommeren dreiv med... Vi startet med noen enkle øvelser som jeg skjønte bare ved å se på hva hun gjorde, men etterhvert ble det litt mer avansert. 

På grunn av plasseringen min i rommet, var det ikke alltid så lett å se hva instruktøren gjorde, slik at hun kom bort for å rette litt på en av positurene mine. Hun snakket lavt og rolig, slik at det bare var meg som hørte det, da hun sa at jeg måtte prøve å få håndflatene mine til å møtes bak ryggen. Jeg gjorde som hun sa og syntes jeg fikk det veldig bra til, og hun fortsatte derfor turen bakover i rommet. I det hun passerer ryggen min brøler hun ut så alle snur seg "OH MY GOOOOOD!!!"

Jeg er da hundre prosent sikker på at ryggraden min stikker ut av ryggen min, eller at armene har falt av kroppen, og blir både skremt og forstørret. At jeg er i livsfare er jeg hvertfall helt sikker på. De andre lurer også på hva i alle dager jeg driver med, og alles oppmerksomhet blir rettet fremover i salen.

Det som jeg trodde var en alvorlig og grusom feil var heldigvis noe mye mindre farlig. Jeg har lært å lage en ny type flette, og instruktøren syntes den var helt fantastisk flott, derav det ekstremt høylytte utbruddet. Bortsett fra det gikk timen ganske så fint, og jeg er klar for en pilatestime med Marie i ettermiddag. Blir spennende å se hva den timen kan tilby av overraskelser....

En trang flytur

I dag var jeg oppe veldig tidlig for å rekke flyet til Budapest med avgang 0740. Jeg beregnet ganske god tid, fordi når jeg kommer på flyplassen er det én ting jeg alltid gleder meg veldig til og som jeg bruker litt ekstra tid på, nemlig bytte av sete. Kall meg gjerne barnslig eller litt ensporet, men jeg liker ikke å bli tildelt et sete. Jeg vil velge et selv. Da føler jeg på en måte at jeg er ansvarlig for min egen skjebne, og at det er jeg som har valgt de jeg sitter med. De gangene jeg har blitt tildelt et sete og havnet med uheldige folk (hylende babyer osv.), har jeg vært så sinna på meg selv for at jeg ikke har bestemt selv, slik at jeg nå alltid velger sete selv. Litt spesielt, men ok!

Jeg kom hvertfall til Gardemoen i god tid, og scrollet flere ganger igjennom de ledige setene på flyet, før jeg gjorde mitt valg. Fornøyd og sykt spent gikk jeg gjennom taxfree-butikken og til gaten. Jeg håper alltid å havne ved siden av eksotiske og spennende folk, og i køen står jeg og filosoferer over hvem jeg kan risikere å havne ved siden av. 

Jeg kom ombord i flyet blant de siste, og flyet var derfor nesten fullt. Jeg gikk forbi seterad på seterad med spennende mennesker, og jeg gledet meg mer og mer til å se mine nye flyvenner. Jeg hadde valgt sete nesten bakerst i flyet, helt ytterst, slik at jeg kunne gå litt frem og tilbake om nakken ble vond. Når jeg endelig kom frem til setet mitt ble jeg møtt av to enorme Øst-Europeiske menn. De så ut som to digre bodybuildere, og de tok opp minst halvannet sete hver. 

Det ble en relativ trang flytur, og det var for eksempel ikke sjans å ha armlenet mot midtsetet nede. Jeg ble derfor sittende som det skjeve tårnet i Pisa, og nakken fikk kjørt seg godt på de litt over to timene vi satt der. Øst-Europeeren nærmest meg ble også presset over i mitt sete, slik at vi satt og beinflørtet gjennom hele flyturen, mer eller mindre ufrivillig. 

Sånn går det når man velger flysete selv, og jeg kommer kanskje til å beholde det setet flyselskapet gir meg neste gang. Kanskje jeg får mer boltringsplass da? Ikke noe gærent med mannfolka jeg havnet med, men jeg liker å ha hele setet for meg selv. 

PS: Telefonen min er på service hos Lefdal, og jeg har fått utdelt en skikkelig dritt-telefon så lenge. Derfor har det blitt lite "ekte" bilder de siste innleggene. Har kjøpt kamera her i Budapest i dag, så gleder meg til å prøve ut det de neste dagene. Jeg synes det er dødsgøy å tegne, og selv om det kanskje ikke er like gøy for dere som for meg, så koser jeg meg veldig med det! 

En liten terrorist i senga!

Akkurat nå befinner jeg meg på Gardemoen, på hotellrommet jeg har booket for natten. I morgen skal jeg på "helsetur" til Budapest hvor min bror, Fredrik bor. Flyet går så tidlig at jeg ikke hadde rukket det med første tog fra Tønsberg, så da får det bli en hotellnatt. Jeg blir borte frem til fredag, og målet er at jeg bare skal fokusere på meg selv og de tingene som gjør meg godt. Derfor blir det hyppige besøk på varme bad, på treningsstudioet til Fredrik, og morgenløping på Magitøya i flotte omgivelser. Hjemme er både Halvard og Ivar igjen, og jeg er lei meg for at jeg må dra vekk fra dem for å (kanskje) få min egen hverdag til å gå rundt. Jeg sitter derfor nå og tenker på dem, og på hvor mye jeg kommer til å savne de nattlige eventyrene våre...

Ivar har sovet på eget rom i en lengre periode nå, men de aller fleste nettene våkner vi (les jeg) av at han er våken, og han får dermed komme ned å sove med oss. Jeg tenkte å vise hvordan en typisk natt i familien Gran/Anholt utarter seg.

En gang mellom midnatt og morgengry begynner babycallen å romstere. Jeg våkner cirka tre sekunder før lyden kommer ut i soverommet, og blir varm i hjertet av tanken på at Ivar skal komme for å kose litt. Halvard sover tungt, og siden jeg ikke kan hente Ivar selv, må jeg få han til å gjøre det. 

Når Halvard kommer opp på rommet til Ivar står han som regel alt klar i senga, med et mål for øye; terrorisere mora si... Det som jeg gang på gang ser for meg at skal bli verdens hyggeligeste mor- og sønn-stund, blir oftest et aldri så lite mareritt. Ivars favoritthobby er nemlig å lugge, bite, klore og slå meg, gjerne kombinert med å dra av meg dyna, dytte meg ut mot kanten av senga, og sparke meg i hodet. Halvard får ligge helt i fred og ro, og våkner bare de gangene jeg er på mitt mest oppgitte. På dette stadiet lurer jeg oftest på om jeg kan ha mer hår igjen på hodet... Da har gjerne dette pågått noen timer, og jeg begynner å bli ganske lei. Ivar er derimot lys våken, og hver gang han legger seg ned og ruller seg mot kroppen min trekker jeg et lettelsens sukk -endelig skal vi sove. Tror ikke det!! Han tar seg en 5-6 sekunders timeout for å lade kreftene, og så er det i gang igjen, og igjen, og igjen.

Etter 3-4 timer med kjemping blir han omsider sliten og sovner snorkende tett inntil meg. Da har jeg det så bra noe menneske kan ha det, og de to timene med morgenkos er alltid verdt de mange timene med krangling.

Kommer nok til å savne både krangling og kos de neste dagene, selv om det nok helt sikkert er bra for meg og nakken å sove hele netter uforstyrret. Gleder meg allerede til fredag!

 

Namaste og god lørdag!

Prøve- og feile-liste

De siste dagene har jeg forsøkt å finne ut hvilke ting jeg kan gjøre for å bli bedre i nakken og i tankene, og planen er egentlig å teste ut det meste på lista. Hvis det ikke går har jeg i alle fall prøvd, og jeg blir sannsynligvis ikke dårligere enn jeg allerede er. En av de få gangene jeg ikke har vondt er når jeg trener, så første moment på prøve/feile-lista er derfor trening.

Dagen i dag ble derfor startet med frokost og kaffe, etterfulgt av en løpetur i skogen. Dette er også planen for de neste dagene, -starte dagen med mosjon. Løping har vært den idretten jeg har drevet aller mest med de siste ti årene, og akkurat nå er det litt urealistisk å legge opp treninga for å nå nye personlige rekorder. Derfor har jeg bestemt at det er enkelte ting jeg må gjøre annerledes nå, og den viktigste tingen er kanskje å legge bort min faste følgesvenn på trening; pulsklokka.
 


Rekreasjon i skogen


Når jeg løper er jeg er ikke spesielt opptatt av distanse, men er til gjengjeld ekstremt opptatt av varighet. Et viktig prinsipp har for meg vært at en løpeøkt må være på minst tre kvarter for å ha noen effekt, og slik tilstanden min er nå vil det være dumt å jage etter dette. Jeg har også alltid ment at pulsklokka har vært en fin kompis på trening, både fordi jeg har noe konkret å følge med på og fordi jeg får tilbakemelding på hvordan jeg trener. Nå ville dette heller vært et ytterligere stressmoment, fordi jeg hele tiden ville hatt i bakhodet at en fullverdig økt tross alt må være på 45 minutter, og fordi farta og kilometertidene kanskje ikke er like gode som jeg egentlig ønsker. Pulsklokka ligger derfor nå i en mørk skuff som fulltidspensjonist på ubestemt tid. 

Etter å ha løpt et par ganger uten klokka må jeg si at det faktisk er ganske deilig. Ofte har jeg blitt småsur hvis jeg har måttet stoppe for å knyte lisse eller tisse (hehe), fordi det har påvirket kilometertiden på negativ måte. Om mulig har jeg omtrent tisset og løpt samtidig, mens jeg nå kan studere skogen og de overraskede forbipasserende så lenge jeg bare vil. Det beste er derfor at jeg nå kan stoppe opp så mye jeg vil uten å føle at noe blir ødelagt, og jeg løper akkurat så fort jeg kan og vil, uten at jeg egentlig vet hvor fort det går. Tror det er en fin løsning!
 


Pulsklokke eller ei -det bryr ikke meg!


Må også takke for den enorme oppslutningen rundt forrige innlegg. Det er nesten 1000 stykker som har vært inne og lest, og det jeg trodde skulle bli en post som 15-20 av mine nærmeste ville lese og kanskje bry seg om ble dermed noe helt annet. Tusen takk til alle som tok seg tid til å skrive meldinger og kommentarer, det setter jeg utrolig stor pris på. Det er flere som har fortalt meg om sine liknende problemer, og det er faktisk veldig fint å høre at det er flere i samme situasjon (selv om jeg selvsagt ikke unner dere det). Jeg tenker at vi alle må passe på hverandre, og ta oss litt tid til å høre hvordan de vi kjenner og bryr oss om faktisk har det. Selv om alt ser rosenrødt ut på utsiden, er det jo ikke alltid slik.
 


Gående orientering i skogen!

Medaljens bakside

Det å bli mamma har gjort livet sykt mye bedre, men samtidig mye dårligere. Nettopp det siste er noe man egentlig ikke skal snakke høyt om, men jeg velger å gjøre det allikevel.


Familien min!

Jeg har egentlig vært heldig. Fødselen var relativt utraumatisk, og jeg opplevde en umiddelbar kjærlighet til Ivar, som bare har blitt sterkere og sterkere med tiden. Det som imidlertid har gjort tiden etter han ble født vanskelig, har vært den konstante dårlige samvittigheten og den daglige smerten som har blitt en alt for stor del av livet mitt. 

Jeg har alltid vært opptatt av å være sprek og i god form, og jeg så på det å skulle bære frem og ha et barn som uproblematisk rent fysisk sett. Det var nok heller det emosjonelle som sto frem som et usikkerhetsmoment, fordi jeg egentlig aldri har vært spesielt begeistra for småbarn. Da kroppen min sviktet bare tre måneder inn i svangerskapet, ble jeg både skuffa og overrasket, men siden en graviditet bare varer et gitt antall måneder gjorde det liksom ikke så mye. Jeg fikk også tidlig hjelp, slik at svangerskapet utartet seg mer og mer positivt ettersom månedene gikk, og jeg kunne i alle fall være noe fysisk aktiv. Jeg trodde derfor at når fødselen var over og ungen ute, ville jeg bli gode gamle Kristine igjen, men den gang ei...


Dagen før "bobla" sprakk!

Jeg merket fort at ting ikke var helt som det skulle, og at nakken var mer eller mindre konstant vond, men avfeide dette som typiske skavanker etter å ha fått barn. Månedene gikk og smertene vedvarte, og min nye beste venn; den dårlige samvittigheten, banket stadig hardere og hardere på døra. Jeg tenkte at når jeg fikk barn kunne jeg endelig bruke energien min på en måte som kom andre til gode, og gledet meg til alt jeg og Ivar skulle gjøre i barseltiden. Etter noen uker ble det heller sånn at jeg gruet meg til de gjøremålene vi hadde på agendaen, alt fra barseltreff til handletur i butikken, fordi jeg visste at det kom til å gjøre vondt både da og i mange dager etterpå. Daglig har jeg følt meg ille fordi jeg ikke har gledet meg til disse "normale" tingene, og fordi vi ikke har fått gjort alt jeg ville vi skulle, og daglig har jeg vært skuffet over alt jeg ikke har fått til. 

Etter som månedene gikk begynte jeg å glede meg mer og mer til å komme tilbake i jobb, og tenkte at det kanskje var løsningen på problemene. Jeg elsker arbeidsplassen min, og hadde savnet fellesskapet og livet på jobb. Samtidig var jeg livredd og bekymret, for jeg merket jo at kroppen hanglet og at jeg ikke aldri visste hvordan den påfølgende dagen kom til å bli. Jeg limte på meg smilet og latet som alt var bra, for jeg VILLE jo så gjerne at alt skulle være bra! All min energi ble brukt til å forberede gode timer, og til å lure meg selv til å tro at alt var bra på jobb, men sannheten er at jeg kom hjem tappet for energi hver eneste dag. Den dårlige samvittigheten ble enda sterkere enn før, for nå var det faktisk ingenting jeg klarte å gjøre hjemme, hverken med Ivar, med huset eller med Halvard. 


Hvordan alle tror jeg har det

De siste månedene har jeg måtte ha hjelp til absolutt alt, og det føles helt forferdelig. Jeg kan hverken løfte Ivar eller hente og levere ham i barnehagen, og dermed er jeg heller aldri alene med ham. Hver gang Halvard skal noe må familien stille opp, og selv om jeg selvsagt setter pris på det, gjør det også nederlaget og situasjonen enda verre. "Hva slags mor er jeg, som ikke engang klarer å passe mitt eget barn" er et spørsmål som kverner rundt i hodet mitt, og som stadig trekker meg lengre og lengre ned. Jeg ser daglig mødre som triller fornøyde rundt med barnet sitt, som bærer de på armen på butikken, og som leker med dem i parkene, og selv om jeg er glad for at andre får det til, knuser det meg innvendig. For det blir en sår påminnelse om alt det vi kunne gjort sammen, men som vi ikke gjør. Ivar er nå vant til å se moren sin vannrett på sofaen, og det er så langt unna de forventningene jeg hadde til meg selv og til livet som mor som overhode mulig. Selv om familien beroliger meg med at Ivar har det fantastisk, og at det er mange som stiller opp og underholder ham, er allikevel den lille stemmen der. Den stemmen som forteller meg at det egentlig er jeg og ikke alle andre som skulle gjort de tingene med ham. 


Hvordan jeg egentlig har det

Nå er jeg ute i full sykemelding, og det i seg selv er et stort nederlag for meg. Samtidig tror jeg det er det eneste som kan gjøre meg bra igjen. Til uka drar jeg bort fra alt i fem-seks dager, slik at det eneste jeg skal tenke på er meg selv og det å slappe av og bli bra. Jeg håper at gode, gamle Kristine bytter plass med den dårlige samvittigheten snart, slik at smilet igjen kan være 100% ekte! 

Litt sytete og deprimerende lesning på en lørdag kanskje? Vil egentlig bare at de som står meg nærmest vet litt om hva som foregår, og at jeg faktisk setter stor pris på alle som stiller opp for meg! 


Tusen takk for hjelpa!

Han sover søtt og aner fred og ingen fare

Det er søndag. En sen søndag i en lang sommerferie som for bare noen uker siden virket uendelig og evig lang. Det er søndag. Den siste søndagen i Ivars komfortable og trygge liv, hvor han er hjemme med mamma eller pappa dagen lang, hvor alt er latter, kos og glede. Det er den siste søndagen på mange år hvor han ikke har noen gjøremål eller hendelser dagen etter, men hvor dagene handler om å leke med mamma og pappa og annen nær familie. 

Ivar ligger og sover søtt og aner ikke at om to små dager vil livet hans endre seg totalt. Han tror at livet slik han kjenner det og slik han har hatt det de tolv siste månedene også er fasiten på dagene som kommer. Han vet lite om at om to små dager vil mamma og pappa våkne med ham som vanlig, men i stede for å leke, besøke, kose og synge, skal vi ta han med til et nytt og skummelt sted som kalles barnehagen

I barnehagen er det ingen han kjenner. Ingen han stoler på og som kjenner hans behov og væremåte. I barnehagen skal han dele oppmerksomheten fra de voksne med ti andre ettåringer, og han skal for første gang oppleve noen av livets brutale sider: At han må vente på tur, at ikke alt handler om han, at det finnes andre som behøver trøst, støtte og oppmerksomhet like mye eller mer enn han og at han ikke er den viktigste gutten i de voksnes øyne.

Noen andre skal kanskje være de første som opplever at han tar sine første skritt og sier sine første ord. Noen andre skal holde han tett inntil kroppen sin når han våkner etter formiddagsluren og bare vil ha kos. Noen andre skal få han til å le og tørke tårene hans når han gråter. Noen andre skal gi han mat og høre han hyle av glede når de små leverposteibitene flyr inn i munnen hans. Noen andre... Ikke jeg og ikke Halvard. Ikke besteforeldre eller trygge, kjente onkler og tanter, men noen andre. 


Hvor er jeg når han går på ordentlig?


Og hvem skal kose han når han våkner fra luren hans?
 

"Noen andre" vet jeg ikke hvem er enda, for "noen andre" har jeg faktisk ikke engang møtt. Allikevel skal "noen andre" se mer til barnet mitt enn meg i ukedagene, og det kjennes helt grusomt ut. Akkurat nå vil jeg bare være hjemme med Ivar det kommende året og årene etter det igjen, slik at de spesielle og fine dagene vi har hatt sammen aldri tar slutt, men det går jo ikke! Jeg må jo også til et skummelt sted som heter jobb. Jobben er egentlig ikke skummel, men den føles litt skummel ut nå, etter å ha vært over ett år borte derfra. 

Jeg vet at hverdagene mine kommer til å forandre seg, og jeg vet at det både mitt og Ivars skumle sted kommer nærmere og nærmere i kalenderen. Jeg vet at det bare er dager og timer igjen av denne permisjonstiden, som har vært så uendelig mye bedre enn jeg noen gang kunne håpet. Jeg vet at om under 40 timer vil Ivar møte livet med et brak og jeg er uhyre spent og redd på hans vegne. Ivar ligger fremdeles og sover søtt ved siden av pappaen sin, og drømmer om lange sommerdager med familien sin som skal vare evig. Ivar vet ikke...


Oss tre ♥

#barnehagestart #barnehage #baby #mamma

Innspurt!

Hei!

Ting har vært litt hektiske siden sist! Ikke i den forstand at det har skjedd så himla mye, men fordi jeg har brukt såpass mye tid foran PC-en med masteroppgaveskriving, at jeg ikke har hatt ork til mer skriving i tillegg til det. Nå har jeg imidlertid levert oppgaven, HELE OPPGAVEN, til en siste vurdering av veilederen min, og jeg kan derfor roe meg litt ned frem til onsdag, hvor den siste dommen kommer, og jeg får vite hvor stressa jeg bør være frem til leveringsfrist 1. juni.

Det er ganske sprøtt; det føles ut som om det var forrige måned at det var oktober og åtte måneder til innlevering, og nå er det bare ei lita uke igjen. Tiden har flydd, selv om jeg også føler jeg har fått gjort masse, både med Ivar og ellers. Derfor er det absolutt ikke er slik at jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort før jeg begynner i jobb igjen, og er lei meg for de tapte stundene. Jeg har fått utrolig mye ut av de månedene jeg har vært i permisjon, samtidig som jeg er glad det fortsatt er en hel sommer til hverdagslivet begynner på ordentlig. Eller, det er jo litt hverdagsliv nå; med oppgaven som skal inn, i kombinasjon med at jeg får over 200 oppgaver i norsk skriftlig jeg skal sensurere på torsdag. Jeg kaller det øving på hverdagslivet, og det tror jeg trengs...

Alt er i alle fall strålende med oss alle, og jeg har egentlig ikke noe sykt spennende eller kult å skrive om, men akkurat nå hadde jeg litt behov for å skrive om noe annet enn fag! 

 


Ivar blir stadig mer nyttig å ha i hus, og han hjelper gladelig til med alle slags gjøremål



Vi feiret 17. mai, og det var stor stas!



Ivar fikk være med pappa å gå i tog! Å få gå rett foran korpset var kjempemoro! #tidligkrøkes



Og onkel-Marius delte mer enn gjerne av isen sin!



Jeg og mine gode og spreke kolleger fra Re, var med på Holmenkollstafetten, også i år. Denne gang med to lag og solid ny pers!! 



Fornøyd etter mine to etapper, og klar for afterrun!



Bruker hver fredag til å sitte på kafé og skrive oppgave, for da har Halvard pappa-perm. Veldig vemodig at kommende fredag er den aller siste! Har vært noen flotte dager, hvor jeg har kunnet fokusere på helt andre ting enn baby. 

#mamma #baby #permisjon #masteroppgave 

10 km i Budapest, lever vi fremdeles?

Hei og hopp!

Da er påsken over for lengst, og vi er tilbake fra en strålende ferie i Budapest. Som vanlig, når vi drar dit, er det slik at 10-12 dager i forkant av vår ankomst, melder Fredrik om tropisk sommervarme og nye temperaturrekorder. Dette opphever selvsagt alltid dagen før, eller gjerne samme dag som vi drar ned, slik at vi møter en vegg med iskald vind og vinterkulde. Det samme skjedde, tradisjonen tro, også i år. Til tross for at det ble kaldere enn dagene før vi kom, var det fremdeles den varmeste turen vi har hatt dit så langt. Det var faktisk ganske så deilig, opptil flere ganger, og én dag gikk jeg til og med i shorts, -som den eneste personen i hele Budapest, slik at jeg følte meg på litt på utstilling og ganske dum, der jeg spradet rundt med mine kremhvite bein. Bortsett fra at vi bare fikk understellet til vogna på bagasjebåndet, og derfor måtte til innkjøp av ny barnevogn (noe som egentlig er litt kult), gikk turen på skinner!
 


Ivar nyter utsikten
 

På søndagen skulle jeg, mamma og Halvard løpe 10 km gateløp, som tilfeldigvis gikk av stabelen mens vi var der. Derfor knøt vi skoene og stilte til start, sammen med 6000 andre løpsglade mennesker fra hele verden. Jeg var litt nervøs i forkant, med den vonde opplevelsen fra Holmestrand friskt i minne, og var forberedt på et blodslit av et løp. På forkant hadde jeg et mål om å komme under 50 minutter, noe jeg egentlig tvilte på at jeg skulle klare. Jeg prøvde å starte pent, og heller løpe fortere mot slutten, om jeg hadde krefter til det, slik at opplevelsen ihvertfall skulle bli god. Kilometerne fløy unna, og jeg passerte 5 km på rundt 24:50, med strålende humør og ganske upåvirkede bein. Den siste 5 km gikk enda litt kjappere (24:05), og selv om jeg var veldig sliten i mål, ble det en skikkelig opptur! Kom i mål på 48:55! Alle menneskene rundt gjorde også dette til en knallfin opplevelse!
 


Passerer 5 km med godt mot!
 

Underveis lagde jeg meg et mål om å holde under 5 minutter per kilometer hele veien, og det klarte jeg!  Selv om tiden er over 8 minutter unna pers'en er jeg ganske fornøyd med å gjennomføre såpass bra! Det ble en 56. plass blant alle de 3000 damene, og det må vel være godkjent? Mamma og Halvard kom seg også i mål, og selv om Halvard hadde en tøff og litt tung opplevelse, er jeg sikker på at han snart er tilbake i gammel god løpsform! 
 


Tidenes sprekeste bestemor?
 

En flott ferietur for store og små, med mange gode opplevelser og stunder!
 


Oppladning til løpet #kaffe
 


Ivar ser på halvmaratonløperne på lørdagen, i sin nye vogn!


#påske #ferie #ungarn #budapest #mamma

Holmestrand maraton; hvordan gikk det?

På lørdag løp jeg årets første løp, og turen gikk derfor til Holmestrand og det flotte arrangementet Holmestrand maraton. Jeg løp absolutt ikke noen maratondistanse, men 5 km. Solen skinte, og byen viste seg fra sin beste side, og jeg må si jeg har fått et mye bedre inntrykk og bilde av Holmestrand etter helgens besøk. Det er jo faktisk en skikkelig hyggelig havneby, med koselige gamle hus og trivelige mennesker. Holmestrand har derfor fått et ufortjent dårlig rykte, spør du meg!

Starten gikk for 5- og 10 km, og vi var en stor gjeng på omtrent 800 løpere som la på vei mot mål, og blant alle disse menneskene var altså jeg og mamma! Løypa var passe flat og veldig fin, og jeg ble veldig, veldig sliten, og hatet løping litt underveis. Det er nok kanskje det som skiller å løpe i toppform og i mindre god form; det mentale. Nå følte jeg absolutt ikke at ting gikk av seg selv, slik som jeg ofte har gjort tidligere, og det gjør at tankene blir litt negative til tider. Da er det deilig med en såpass kort distanse, for da er det aldri lenge til man er ferdig!
 


Glad og spent før starten
 

Jeg hadde som sagt mål om å komme under 25 minutter, da jeg løp på 25:18 på nyttårsløpet, og jeg kom godt under denne tiden. Faktisk kom jeg i mål på nøyaktig 24-blank, og jeg er derfor ganske fornøyd med resultatet. Totalt ble jeg nummer 7 av damene og nummer 2 i egen klasse, men det var mange flere gode løpere som stilte på 10 km, så der ville jeg havnet MYE lengre ned. Er fornøyd med fremgangen, og selv om det å løpe på kilometertider under 4:00 føles LANGT unna per dags dato, mister jeg ikke motivasjonen av den grunn. Tvert imot blir jeg heller enda mer ivrig på å komme tilbake i god gammel form igjen.
 


Fornøyde med egen innsats, og et flott løp!
 

Neste løp er alt til helgen. Da skal hele familien til Budapest for å besøke broren min, Fredrik. På søndag er det vår-maratonløp i Ungarns hovedstad, og mamma, Halvard og jeg skal løpe 10 km. Etter den blytunge opplevelsen på 5 km forrige helg, kan jeg ikke si at jeg gleder meg til starten går, men det er uansett en knallfin treningsøkt. Er litt redd for å sette noe konkret mål, men kanskje et sted rundt 50:00? Under 50 må være godkjent, selv om det føles absurd ut å ha et mål som er ti minutter dårligere enn egen pers!

Spennende blir det uansett, og det å løpe sammen med over 6000 andre, blir nok en opplevelse i seg selv! 

Jeg dro fra babyen min!

Ja, du leste riktig; jeg dro fra Ivar! 

I høst fikk jeg vite at personalet på jobb skulle på utenlandstur til Latvias hovedstad; Riga. Reiselysten og kollega-glad som jeg er, hadde jeg selvsagt lyst til å være med på denne turen, slik at jeg kunne føle meg som en del av jobbfellesskapet igjen. Derfor meldte jeg meg på personalturen, og gledet meg mer og mer i takt med at turens avreisetidspunkt nærmet seg. Hjemme begynte vi tidlig å gjøre Ivar klar for de to nettene uten mamma, ved at vi lagde gode kveldsrutiner, som førte til at han kunne bli lagt av hvem som helst, samtidig som jeg har sluttet å amme han på natterstid. Alt lå derfor godt til rette for en fin tur med gode kolleger, inntil jeg gjorde det dummeste et menneske kan gjøre her i verden.

Noen uker før avreise gjorde jeg det fatale. I mangel på annet å gjøre, klikket jeg meg inn på google.no og søkte på de fem forbudte ordene: "reise fra baby 8 måneder". Med et slikt hysteri og spetakkel som møtte meg, er jeg egentlig overrasket over at det ikke er en direkte kobling mellom de steingærne personer som søker på "reise fra baby 8 måneder" og barnevernet. For de egoistiske mamma-monstrene som i det hele tatt tenker å dra fra babyen sin, er for mange, om ikke verre, i alle fall sidestilt med drapsmenn og kidnappere.

Det som kanskje er det aller verste er at det er en haug av barnepsykologer, anerkjente sådan, som står frem og forteller om hvor skjebnesvangert det er for babyen å bli "forlatt" av mor. Og det er ikke måte på hvor ille det vil gå med barnet, og en må i alle fall, for Guds skyld, aldri, aldri, aldri dra én HEL helg bort fra babyen før ungen er ihvertfall fylt to år!! Ikke bare vil babyen savne mor, men vil gå inn i en sorgprosess fordi han tror mammaen er borte for evig og alltid, og babyen vil derfor aldri kunne stole på noen igjen...

Hva hvis det går bra da, og babyen faktisk er fornøyd, selv om mor er borte? DET ER IKKE NOE SOM HETER FORNØYD BABY NÅR MOR ER BORTE!! For dersom babyen smiler og er glad, til tross for mors fravær, er jo det bare et stadie i "mamma-har-forlatt-meg-for-alltid-fasen", og er heller tegn på apati, og ungen har det uansett FORFERDELIG!

I tillegg til disse anerkjente og kloke psykolgene er det selvsagt enda en "bande" som gjør seg synlig så fort ordene "forlate" og "barn" blir koblet sammen, nemlig det såkalte mammapolitiet. Dette er en gruppe av perfekte kvinner som vet alt om hvordan alle barn har det, eller bør ha det, og som aldri gjør noen feil, hverken som mamma eller som person generelt. Mammapolitiet kommer gjerne med uttalelser som "jeg forstår ikke hvorfor noen har behov for å reise fra en liten baby" eller "for meg er det helt utenkelig å gjøre noe uten babyen min", eller "i barnets første leveår er det bare barnet som skal stå i fokus, bestandig, hele tiden!", og hvis noen, Gud forby, skulle prøve seg på å si at det faktisk er okay å reise fra babyen sin, får man høre det: "Trist å høre at det finnes folk som mener man må sende bort/reise fra ungene for å ha et liv, og kose seg!" Ja, mammapolitiet er en gjeng vennlig innstilte kvinnemennesker!

Selv om jeg forguder Ivar over alt på jord, er det faktisk ålreit å være i situasjoner hvor man ikke bare er "mammaen til Ivar", men et selvstendig og uavhengig menneske bestående av ett hode og én kropp. Jeg har tross alt vært "Kristine-og-ikke-mamma-til-Ivar" i 98% av livet mitt, og det skulle vel bare mangle om jeg ikke har behov for å bare være meg selv en gang i blant? 

Jeg skal innrømme at jeg var nære på å avlyse hele turen, og heller være hjemme med Ivar. Da ville jeg jo slippe å ha dårlig samvittighet for at min egoisme og selvopptatthet førte til en traumatisk spedbarnsperiode, hvor han satt igjen med en følelse av å være forlatt og lite viktig for meg. Heldigvis tok jeg meg sammen, og endte med å dra på turen!

Så, jeg valgte å dra fra lille Ivar på åtte måneder, i to netter, og spilte slik russisk rulett med mitt barns fremtid. Jeg lot han være alene igjen sammen med pappaen sin i 48 timer, og sannelig gikk det ikke bra! Jeg ble møtt av en blid gutt når jeg kom hjem. En gutt som hadde sovet godt om natten, vært blid om dagen, og fått tilbrakt masse tid med sin far og sine besteforeldre. Kanskje smilet som sitter minst like løst som før, er en apatisk etterreaksjon, ikke vet jeg, men jeg tror uansett både han og jeg hadde godt av litt andre dager enn vi er vant med, uten at det gjør at jeg er mindre glad i min sønn, enn mammapolitiet som våker over sine barn natt og dag til de minst har fylt to år! 

I verste fall førte mitt fravær til at Ivar ble enda mer knyttet til og glad i sin far, og det er bare bonus spør du meg!
 


Hoppende glad for å være på tur!
 


Frukt og grønt på marked i Riga
 


Fikk tilbrakt mye tid med mine sprudlende kolleger!
 


Fikk gått på byvandring 



Og hadde god tid til å ta inn nye inntrykk underveis...


Ivar fikk vært mye sammen med pappaen sin!
 


Og er som vanlig i strålende humør!



God morgen!

Hva synes du? Er det greit med når man har fått barn? 

#reise #baby #mamma #foreldre #ferie #mammapoliti 

Vil du bli med å løpe?

Til helgen skal jeg delta i årets første løp, med distansen 5 km under Holmestrand maraton. Jeg løp ett løp i fjor; Tønsbergløpet, eller det jeg kjenner best som "nyttårsløpet". Jeg hadde ikke mange løpeturene i beina da jeg stilte til start, og det er noe med det å stille til start å føle seg uforberedt.

Jeg synes det er kjempeviktig at man kan være med på løp selv om man ikke er i toppform, for hvor kjedelig hadde det ikke blitt om det bare er de som er i sitt livs form som møter opp? Det er jo oss mosjonister som er i flertall, og om vi hadde blitt hjemme fordi vi hadde misset et par treninger, hadde det bare blitt eliten og et par modige og litt ubekvemme mosjonister på startstreken. Og det er jo tross alt ikke moro! Det som er gøy er å stille til start sammen med flere hundre andre glade løpere, hvor det er lav terskel for å delta, og oppmuntrende ord og blikk blir delt underveis. Det er idrettsglede!

Oppfordringer er derfor; bli med! Uansett form og utgangspunkt er det ingenting som slår den følelsen av å krysse målstreken, selv om man er eliteløper eller mosjonist!
 


Med litt hopp og sprett på trilleturene blir det litt ekstra trening også der
 

Tidligere har jeg løpt 5 km nede på 19-tallet, og jeg er fremdeles rimelig langt unna slike km-tider. Når jeg løp 5 km under Tønsbergløpet, ante jeg faktisk ikke hva jeg kunne forvente, og hadde som mål å løpe under 30 minutter, og kanskje én kilomenter med fart under 5:00. Det klarte jeg forholdsvis enkelt, og kom inn på i overkant 25 minutter. Siden da har jeg løpt betraktelig mer enn før jul, selv om det som regel er maksimalt 2 ganger per uke. Jeg har derfor et mål om å nærme meg 24 minutter denne gang, og det blir spennende å se om det går!

Det jeg synes er viktigst når man stiller til løp med en løpeform man gjerne kunne ønske var hakket bedre, er å gi meg selv overkommelige mål, og gjerne mål jeg tror jeg vil klare. Mestringsfølelsen er i alle fall det viktigste for meg, når det gjelder motivasjon til å fortsette. 
 


En fornøyd gjeng etter Tønsbergløpet. Ingenting er så moro som å krysse mållinja sammen med andre mosjonister!
 

Stiller du til start på Holmestrand maraton? Bli med da vel!!

#holmestrandmaraton #løp #mosjonsløp #trening #konkurranse 

Ammeslutt?

Ivar blir åtte måneder i morgen, og det er tydelig at han blir mer og mer opptatt av å utforske den store verdenen, og mindre og mindre opptatt av kvalitetstid på mammas fang. Frem til nå har han kost seg og slappet godt av ved brystet, og uansett hvor gira han har vært, hadde han alltid tid til en rolig kosestund med meg. Frem til nå! Nå går det maks fem minutter før det er kjedelig og noe annet er mye mer spennende. Det lille bustete hodet vender seg i alle retninger, og den vesle kroppen står i bro på fanget mitt, mens han kåler seg rundt. Aller helst vil han sitte oppreist mens hans spiser, slik at han også får med seg alt som skjer rundt seg. Det virker derfor som om det snart går mot slutten av ammeperioden, og at jeg dermed ikke vil være synonymt med matfat. 

Disse stundene har vært utrolig flotte, både for meg og ham, og jeg føler vi har fått en spesiell kontakt alle de tusen gangene han har ligget i fanget mitt og spist, med store våkne øyne. Jeg har sett han vokse i armene mine, fra å være en liten, hjelpeløs nyfødt baby, som maksimalt klarte å være våken i fem-seks minutter om gangen, til å bli den robuste, livlige guttungen han er i dag. Vi har ledd sammen, sloss litt og kost oss masse disse månedene, og delt øyeblikk som bare har vært våre. Det er derfor også litt vemodig at jeg nå forstår at det går mot slutten.

Fremover vil jeg se han vokse på større avstand, og han vil kanskje ikke ligge i fanget mitt med sine vidåpne, mørke glugger, og le til han gråter noe mer. Derfor blir jeg så lykkelig over de stundene hvor han går mot normalen, og er mammas lille gutt i fanget igjen. Hvor han ligger rolig og tålmodig, uten ønske om å være noe annet sted, og tiden står helt stille. Da har vi det så flott, selv om jeg vet så inderlig godt at nettopp denne gangen kanskje var den aller, aller siste.


Den lille, store gutten min!
 

#mamma #amming #baby

Lørdagsintervall med en favoritt

I dag hadde jeg storfint selskap på intervalløkta mi, da yngsteblad-Gran, eller min minste lillebror, Marius, bestemte seg for å bli med. Det ble en solid bakkeøkt i Kjellebakken, og vi var rimelig slitne og fornøyde begge to. Marius har blitt superivrig på trening i det siste, og vi er ikke så langt unna hverandre løpsmessig, så det var god matching! 
 


Kvalitetstid med lillebror

Kjellebakken er omtrent 600 meter fra bunn til topp, og gir derfor mulighet til en rekke forskjellige intervalløkter, og jeg har et elsk/hat forhold til den. Vi hadde forholdsvis korte intervaller, med varighet på ett minutt. Pausene var på 30 sekunder, hvor vi gikk nedover. Vi rakk fire drag før bakken tok slutt, og gjentok det hele fire ganger. Seriepausen ble dermed rolig løp til bunnen av bakken, ca. fire minutter.
 


Fine Kjellebakken
 


Marius i farta!!!

Marius hadde kjøpt seg ny pulsklokke i dag, så han benyttet også økta til å finne sin makspuls. Avslutningen ble dermed brutal for hans del, og jeg var glad jeg slapp å løpe meg tom sammen med ham. Ved å finne makspulsen blir også klokka en verdifull treningspartner, da det blir mye enklere å finne ut hva slags intensitet man skal ligge på i ulike økter.  Det kommer et pulsklokke-innlegg om ikke lenge, så om du lurer på noe om pulsklokkebruk, er det bare å spørre!

God helg!!

 #løping #intervall #trening #treningspartner #pulsklokke #familie 

Ukens løpetips #2

Forrige uke var målet med økta å bedre kondisjonen. Det var forholdsvis lange drag, med varighet på fire minutter. Temaet kondisjon vedvarer også denne uka, men økta passer bedre for den som liker litt mer variasjon i treningsøktene sine.

Oppvarming:
Rolig løp i ca 10-12 minutter
Stigningsløp á 150 meter x4. Første 50 i rolig fart, neste 50 i 60% og siste 50 i 80%. Ingen aktiv pause, bare den rolige 50-meteren i hvert løp.

Hoveddel:
Pyramideintervall: 1-2-3-4-5-4-3-2-1 minutter med 1,5 minutters pause. Her er målet å løpe jevnt, men gjerne en smule kjappere på de tre siste dragene enn på de seks første. Aktiv pause med rolig gange.
Bakkedrag: Vi løp ett sammenhengende drag i samme bakke som sist. Nå brukte vi mellom 3:30-5:00 minutter.

Avslutning: 
Rolig løp i 5-6 minutter
Uttøying av lår, legger og sete

Varighet: Underkant av 70 minutter

Pyramideintervaller av ulik sort trives jeg veldig godt med, og jeg foretrekker vel egentlig det fremfor drag som er av helt lik lengde. Det føles ut som om tiden går mye fortere, og det er sinnsykt deilig når man begynner å gå nedover i varighet! Siden pyramiden denne gangen bare bestod av én serie, føles det virkelig ut som om tiden flyr forbi.

Som regel har jeg som mål å løpe ørlite gran kjappere på dragene på vei nedover igjen, og det var også målet i dag. Her er det ikke snakk om store forskjeller, -et par sekunder maks. Etter varme drag med sola i ansiktet på bortoverveien, snudde vi og fikk vinden i fleisen hjemover. Dermed ble det vanskelig å slå tidene uten å gå på en totalsprekk. De fleste av oss hold derfor et roligere tempo på tilbakeveien.

Dersom du bruker pulsklokke er det lurt å justere hastighet etter terskelpuls (om du vet den) i denne økta. For eksempel vet jeg at jeg har en terskelpuls på ca. 185, så jeg prøver å ligge ca. på denne. Ser jeg at jeg begynner å nærme meg 190, er det bare å roe ned, og omvendt. 

Hva foretrekker du? Like eller ulik lengde på intervallene? 
 


I dag har jeg og Ivar gått på ski på golfbanen! Flott tur, men med iskald vind!
 


Høyfjellet eller golfbanen? Like mye vind i alle fall :D

Følg bloggen på facebook her

#trening #intervall #løping #langrenn #mamma

Nostalgisk trilletur

Advarer mot et i overkant sentimentalt innlegg. Leses på eget ansvar!

På torsdag var det varmt og sånn passe solrikt, så jeg og Ivar trillet en av våre favoritturer: langs med vannet og hyttebyen til Rakkevikstranda, eller det min familie alltid har omtalt som "Vearstranda". Dit er det både koselig og litt vemodig å gå, fordi stedet er spekkfullt med minner om tapte tider. Så når den lille, koselige strandbukta åpenbarer seg, kommer også alle minnene strømmende.
 


Den koselige Vearstranda


Hoppende glad for å være på stranda igjen!


Minnerik trilletur
 

Jeg minnes barndommen, hvor alt luktet rosinboller og solkrem, og den største bekymringen i livet var om vi var først ute på stranda dagen etter, og om noen, mot formodning, hadde tatt plassene våre. Jeg kan imidlertid ikke huske at det noen gang skjedde, for det var allmenn viten at sandstranda, den var forbeholdt Nordskog-klanen!

Den berømte Nordskog-klanen bestod av mormor, mamma, meg og mine brødre, og tante Tine med kusine og fettere.Tante Ingvild kunne også finne på å være der, samt diverse andre familiemedlemmer, og venner av mamma og mormor. Vi var med andre ord en stor gjeng som tok mye plass, og ingen kødda med oss! Jeg er sikker på at enkelte trodde vi også overnattet på stranda, for vi var de første som kom hver morgen, og de siste som dro hver ettermiddag. Nordskog-klanen tok med andre ord strandlivet meget seriøst, og jeg er sikkert på at enkelte kunne gått temmelig langt om plassen vår på stranda var truet...


Lillebror Marius og kusine Emilie på Vearstranda


Overnatting på stranda for å sikre plasser dagen etter?
 

Som sagt, Nordskog-klanen inntok stranda før Kirsten Gislefoss i det helte tatt fikk tenkt ordet "sol", og først ute var alltid strandsjefen selv: mormor. Hun satt bestandig og speidet etter oss på den stripete strandstolen sin, i godt selskap med den utømmelige kjølebagen. Den var fylt til randen av små pepsi-max bokser, boller, rundstykker, grønsaker og frukt, og den fungerte litt som Pippis magiske tre: den ble aldri tom! Med den hvite strandcapsen på hodet, var hun strandas mafiaboss, og ikke minst; familiens midtpunkt og mat/drikke-langer.


Strandsjefen i sine yngre dager ♥
 

Det var på denne stranda jeg løp utover i vannet, med små nysgjerrige barneføtter, helt til bunnen forsvant under meg, og jeg kavet for å holde hodet over vann, mens mamma løp hysterisk ut for å redde meg. Det var her vi målte hvor varm dagen faktisk hadde vært, basert på hvor vondt det gjorde under de nakne føttene, når vi løp opp asfaltbakken, mot bilen: "I dag var det så varmt at vi måtte ta tre pauser utenfor asfalten på vei opp, pappa!" Fortalte vi når vi kom hjem igjen, Ja, da hadde det virkelig vært varmt! 


Mini-Kristine i vannet
 

Jeg husker det store treet som fremdeles står i strandkanten. Det fungerte som tørkestativ for saltvannsvåte håndkler, og som klatreapparat for meg. Treet var i mine øyne MITT, og jeg ble streng når andre barn nærmet seg, og tydelig invaderte mitt private område. Jeg husker Donaldblader, stuping på badeflåten, og følelsen av et trygt sommerfellesskap, med de menneskene jeg likte best. 

Det er først nå, når jeg selv har fått barn, at jeg ser hvor verdifulle disse somrene faktisk var. Jeg gleder meg voldsomt til Ivar skal få oppleve slike øyeblikk, hvor alt står stille, og det verste som kan skje er å få en sviende brennmanettråd rundt foten, mens det lukter rosinboller og solkrem, og alle menneskene han bryr seg om fremdeles er der for å passe på ham. 

Ta vare på de små og store øyeblikkene!

#nostalgi #mamma #barndom 

En gledelig overraskelse

Når jeg gikk ut i stua i dag tidlig så jeg noe som fikk munnen min til å treffe parketten, og øynene til å se stjerner: SNØ!! Jeg sjekket jo værmeldingen på tirsdag og da lovet de sol både torsdag og fredag, slik at dette kom som en både stor og gledelig overraskelse. Kanskje vi endelig får noen uker med skikkelig vinter? Det hadde tatt seg ut!

Det er fredag igjen, noe som betyr masterskriving for alle penga. Ivar gjør som vanlig sitt beste for å sørge for at jeg får gjort så lite som mulig disse fredagene, da han aktivt går inn for å sabotere nattesøvnen min. Det er akkurat som om han vet at jeg har tenkt til å stå opp litt tidlig, og at det noe viktig jeg skal gjøre, for hver eneste natt-til-fredag lager han mer leven enn vanlig. I natt var han våken sikkert 4-5 ganger, mot tre ganger normalt. Da sov jeg så klart lengre enn planlagt i dag, og fikk dermed også gjort mindre enn estimert. Heldigvis lenge til juni enda...

Siden det sto at det skulle være pent vær torsdag og fredag, avtalte jeg og en av mine favorittkolleger, Gunlaug, at vi skulle gå en trilletur i dag,. Med all den snøen ble det dårlig med trilling, men vi tok heller en skitur i Storås. Der var det flotte forhold, og etter ei lita runde i smøreboden grunnet fravær av feste, ble det en finfin tur. 


Ut på tur, aldri sur!



Gunlaug-glad!
 


Spennende i Storås-løypene!
 

Ser ut til å bli en snørik helt, så jeg krysser fingrene for at det slår til, slik at skiene får seg enda noen lufteturer før våren banker på døra!

#snø #langrenn #trening #mamma

Når slutter det å bli bedre?

Som nevnt i tidligere innlegg, har jeg sett med frykt på det faktum at Ivar skal vokse opp, og ikke alltid være en liten baby. Derfor har jeg også hatt timevis med samtaler om nettopp dette temaet med familie, venner og ukjente mennesker i butikken. De aller fleste smiler hjertelig med stjerner i øynene, mens de forteller at "det blir bare bedre og bedre", eller at "det blir gøyere og gøyere med årene", eller "du skulle bare visst hvor bra det blir fremover!"

Jeg har funnet en slags trøst i disse påstandene, og jeg må jo faktisk innrømme at det har stemt bra så langt. Når jeg tenker tilbake på den mer eller mindre ubevegelige bylten som sov store deler av dagen, og den energiske gladlaksen jeg tilbringer dagene mine med nå, er det jo faktisk bare blitt gøyere med tiden. Jeg husker jeg stadig "uheldigvis" fikk smelt litt ekstra hard med skapdørene, mistet bestikket på tallerkenen, eller tilfeldigvis fikk knuffet litt borti vogna mens han sov, bare så jeg kanskje, kanskje, kanskje kunne tilbringe noen ekstra minutter med han i våken tilstand den dagen. Men, når snur skuta og kjører mot kaia igjen? Eller i klartekst: når slutter det å bli bedre og gøyere? For det må det vel på et tidspunkt gjøre?

 


En liten trøtt bylt

Jeg kan jo ærlig talt ikke se for meg at mamma og pappa stolt forteller venner og kjente at "det bare blir gøyere og gøyere med "lille" Kristine", og "bare vent til sønnen din nærmer seg tretti, det er en herlig alder det!" Jeg kan heller ikke forestille meg at bestemor på fire-og-nitti forteller de andre på sykehjemmet at sønnen på snart seksti bare blir mer og mer gøyal med årene. Hvor går egentlig denne grensa, og merker man plutselig en dag at "dæven, nå går det nedover her, gitt!" 

Det jeg dermed bekymrer meg for nå er den dagen det SLUTTER å bli bedre. Hva i alle dager skjer da?

Er det ikke det ene... 


Nå har vi det hvertfall gøyere enn noen gang
 


Good times!


Kveldskos

#mamma #oppvekst #baby

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Februar 2018
Kristine Othilie Gran

Kristine Othilie Gran

30, Tønsberg

Blogger mest om min treningshverdag på godt og vondt! Følg meg gjerne på instagram: @kristineothilie Ellers kan jeg kontaktes på epost: kristine_norway@hotmail.com

ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker